Opplevde selv noe lignende under min stonerperiode. Grunnet sterke hodepiner begynte jeg altså å røyke hasj/marijuana i en alder av 20 år. Jeg søkte selvfølgelig helsehjelp før jeg begynte å selvmedisinere med THC, og ble henvist til både spesialist angående migrene og psykiater, uten at jeg kan si det hjalp nevneverdig. På denne tiden bodde jeg altså sammen med min samboer i en kjellerleilighet vi leide av foreldrene hans/hennes (jeg har ikke spesifisert kjønn for å til en viss grad anonymisere personen det dreier seg om), og jeg må også legge til at også min samboer pleide å røyke, muligens mer enn meg da jeg som regel ikke røkte noe mer enn at jeg oppnådde smertelindring. På det meste kunne jeg røyke annenhver kveld, men jeg fikk alltid konsekvent unnagjort skolearbeidet først, og lot aldri røykingen gå ut over jobb eller andre aspekter av livet mitt. Jeg møtte derfor aldri opp på jobb eller skole bakfjern eller inkapasitert på noen måte. Jeg visste selvfølgelig at jeg kom til å bli tatt en dag, men jeg nøt tiden så godt jeg kunne.

Etter omtrent et halvt års tid kom dagen jeg hadde fryktet: mens jeg og samboeren sto inne på butikken klar til å betale for varene jeg hadde lagt på båndet fikk samboeren min en telefon fra foreldrene sine om at han måtte komme hjem umiddelbart. I det øyeblikket var det som om hjertet falt ned i brystet mitt, for jeg var fullt klar over hva det dreide seg om. Jeg og samboeren min betalte så for varene, og gikk hjem fra butikken. Da vi kom hjem satt begge foreldrene i stuen, begge med et blikk som tilsa at de ville gjøre han arveløs. Jeg var selvfølgelig skamfull, og beklaget derfor at jeg hadde oppbevart dette i deres hus. Jeg forsøkte å ta på meg all skylden for hasjen de hadde funnet (omtrent 2 gram), men de lot ikke samboeren min slippe unna så lett. De kom så med en lang tirade om hvor skadelig det å bruke narkotika er, og jeg fikk spesielt vondt av moren som satt der med tårer i øynene. Jeg vil si hun oppførte seg som mødre flest i den generasjonen ville oppført seg, og også hun spilte på vår samvittighet. Faren var dog mer sinna, og på et tidspunkt var jeg faktisk redd han ville gjøre samboeren min noe, så det forklarer kanskje hvor mye aggresjon han utviste. Etter den lange tiraden fikk jeg komme til ordet, mens samboeren min satt helt stum og taus. Jeg benyttet muligheten til å forklare om det egentlige skadepotensialet til hasj/marijuana, i tillegg til å forsøke å komme med litt mer nyanserte perspektiver på stoffet, uten at jeg følte jeg nådde helt frem til dem. Jeg visste at det var alfa og omega at jeg forholdt meg rolig i situasjonen og forklarte ting på en relativt nøytral måte, og jeg tror dette kan ha bidratt til å nedeskalere situasjonen en smule.

I de kommende ukene kom de mer frekvent på besøk til oss nede i kjelleren enn de noen gang hadde gjort før vi ble tatt, men vi aksepterte dette for å vise at de kunne ha tillit til oss. Dessuten sluttet vi å begge å røyke hasj/marijuana tvert, noe som motbeviste morens påstander om at det å slutte å røyke tvert kunne være farlig. Jeg vet ikke helt hvorfor hun påsto at det å slutte å røyke tvert kunne være farlig, men det sa ihvertfall noe om kunnskapsnivået til foreldrene til samboeren min. Men jeg kan ikke klandre dem da de har blitt utsatt for omfattende propaganda om "narkotika" og dets skadepotensiale helt fra barnsben av.