Ja vi er fortapt i dette livet, vi vet at vi en dag skal dø 420filsof.

Er kanskje ironisk at jeg peker det ut men det gjelder nok å finne sine bandasjer som fyller tomheten du får av å være i live.

En av mine plastre er å dele her med dere. Jeg hadde satt pris på din historie og, uansett hvor kort eller lang den er.

Funksjon: Jeg vet du har rett fordi jeg har gjort det.

Hele den kjærlighetspakka er opplevd fra de første dagene med endeløs, meningløs gråting i dusjen til fylla for meg selv i stua skrikende til høytalerene mens jeg knuser shit.-Jeg er ikke typen som knuser shit.

Det er forbi det, det er mer som jeg sa før, et stygt arr som ikke vil gå bort og plutselig så glimser jeg det med et uhell i speilet etter å ha unngått speilet i en måned.

Og jeg har stirret lenge inn i speilet før det. Isolert meg med det, og kommet meg ut igjen i håp om at ting skal gå videre men det er som om jeg aldri vil akseptere arret ordentlig bort uansett hva eller hvem jeg gjør.

Når jeg leser det om igjen får jeg en mistanke om at det bare er sånn jeg er wired. Vil holde på denne smerten istedet for alt det gode.

Men det gjør ikke vondt nå, det føles mer ut som om jeg bare forteller en god historie..