Hei

Jeg er selv tidligere narkoman ( hovedsakling heroin, men også alt som man kan ta i tillegg ) Har nå vært rusfri i over 12 år. Jeg ble sammen med en annen xrusavhengig når jeg hadde vært rusfri et halvt år, han hadde da vært rusfri over et år. Vi fikk barn sammen og fikk begge utdannelser og jobb, typisk a4 liv. Vi klarte oss fint veldig i mange år. Han sprakk etter 9 år som rusfri, klarte så og bli rusfri igjen, men hadde deretter flere sprekker, dette endte til slutt med at vi gikk fra hverandre fordi jeg ikke ville utsette barn for rus og fordi jeg mast helt tilliten til han, men også fordi jeg måtte beskytte meg selv og min egen rusfrihet. Jeg var selv ganske nære å sprekke etter alle tilbakefallene hans.

Så ja, jeg kan sette meg ganske godt inn i situasjonen din, fra begge ståsted egentlig. For min egen del så avskydde jeg alltid tanken på et a4 liv, dette fra tidlig tenårene, det var jo derfor ganske ironisk at jeg fikk nettopp dette. Greien var at når jeg fikk det så var det ikke så gale allikevel, fordi jeg satte pris på trygghet og forutsigbarhet og det "kjedelige" med et a4 liv etter alle de årene i kaos. Frykten for et a4 liv er ganske klassisk rusavgengig greie, frykten for ansvar er også veldig typisk og noe jeg absolutt kan kjenne meg igjen i. Jeg fikk helt panikk hver gang jeg fikk noe nytt ansvar inn i livet mitt regninger, jobb, barn osv. men etterhvert som jeg fikk erfaring på at jeg fikset det så var det greit allikevel. Å gå fra å være rusavhengig til å bli et ansvarsfullt sammfunnsmedlem kan være en ganske tøff og krevende prosess men det går ann å lykkes. Jeg kjenner mange som klarer dette helt fint, men jeg vet også om mangen som faller fra etterhvert.

Samboeren din må finne veien sin gjennom denne prosessen selv, og egentlig er det ikke noen punkt der en kan si at "Nå er han i mål" for ambivalens er en stor del av avhengighet, den ene øyeblikket er man full av pågangsmot og er overlykkelig som rusfri og det andre øyeblikket lengter man etter rusen og etter å leve i ansvarsløsheten.

Det beste du kan gjøre er bare å være deg selv, være støttende men samtidig ha klare grenser for hva du finner deg i og ikke. Uansett hvor mye du leser deg opp eller snakker med andre vil du aldri kunne sette deg inn i hva han føler og går igjennom. Dragningen til rus er veldig irrasjonell for folk som ikke har vært avhengig.

Jeg vil absolutt råde deg til å vente en god stundt med å få barn. Det er mye sannhet i "en gang narkoman, alltid narkoman" og dette er ikke i grunn noe nedsettende om det å ha rusproblemer. Men har en først vært hekta så vil alltid rusen være en "løsning". Hjernen vil for alltid huske rusen som noe positivt, uansett for mye dritt det har ført med seg.

jeg kan selv etter alle disse årene her jeg sitter med a4 livet mitt og ansvar for barn få lyst til å sette meg et skudd, få en pause, eller bare stikke fra alt og slippe ansvaret.

Så bare vit hva du går til før du evt velger å få barn med denne fyren, faren for tilbakefall vi alltid være der.