Mista alt jeg skulle til å skrive som replikk til deg... Men kort fortalt: Jeg dømmer dem i den forstand at hvis en neckbeard gamer hadde spurt meg om han kunne blitt med oss å spille biljard ute på byen, og jeg var sammen med f.eks 1% kompisen min, så hadde jeg avvist han/ikke *gitt* han en sjanse. Viktig å bemerke at sjanser er noe man har valg i å gi, det er ingen som har rett på dem fra meg, eller noe som helst andre.

Hadde jeg derimot gått på byen med min ikke-så-seriøse vennekrets, hadde jeg trolig ikke hatt noe imot det, hvis noen hadde hatt lyst å bli med å spille med oss, selv om han ser "litt rar" ut. Det handler litt om sosiale standarder og normer.



Og for å rydde opp i det jeg sa om skjeling: Hva jeg prøvde å forklare er at selv om jeg *ønsker* å ikke se på folk annerledes (på mitt eget, individuelle 1:1 forhold med mennesket), er det likevel vanskelig å motstride programmeringen i hodet mitt som sier "alarm alarm", fordi det er noe med ansiktet som ikke er normalt. Jeg kan ikke noe for at dette skjer i hodet, og når jeg får denne ufrivillige reaksjonen, får jeg dårlig samvittighet for mennesket osv. Men dårlig samvittighet for noe jeg ikke har gjort eller kan gjøre noe med, er uansett en dårlig følelse. Og hvis jeg ved første eksponering får dårlige følelser rundt det aktuelle mennesket, hva gjør det? Jo, hjernen assosierer mennesker med å være ukomfortabel. Hvis jeg i utgangspunktet ikke har så stort behov for å bonde med et nytt menneske, ender som regel mattestykket opp med at jeg da ikke sliter meg ut for andres skyld.


MED DET SAGT: Jeg har kompiser som sliter med skjeling. De har jeg blitt kjent med via fellesvenner, samt via jobb (altså, en kollega). Det er helt andre sosiale sammensetninger. Her er eksponeringen et passivt valg, og ikke like aktivt. Og hva skjer? Jo, jeg har blitt venn med disse menneskene, og jeg kunne ikke brydd meg en dritt mindre. Jeg har tatt 40 år gamle, halvklossete mennesker som skjeler med hjem til meg for å drikke med mine jevnaldrende (20 år i den tid), og introdusert han som en skikkelig, uavkortet og fullverdig venn.

Håper det forklarer litt bedre. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke lyve til meg selv, og føler jeg har meddelt mine ærlige følelser og adferd rundt spørs plet til behandling av andre mennesker basert på utseende.

*

Andre eksempler: Hadde du hatt valget mellom en fin chihuahua vs en kjempestygg meksikansk nakenhund, hadde du av prinsipp latt kron/mynt ta et slikt valg?

Tinder date: ei med ganespalte og ei som ikke har. Du går på date, og finner ut at begge to er like kjekke. *Selv* synes du begge to er like fine. Kron/mynt, eller velger du hun som ikke har ganespalte? Har valget noe med sosial status og rangering fra andre menneske å gjøre?

Du har blitt invitert på fest av ei kjekk dame, og har bedt deg om å ta med en kompis også. Utenom verten, kjenne du ingen av de andre på festen. Du har to kompiser, begge er like kjekke. Han ene er muskuløs og har et rent ansikt, han andre er ikke like muskuløs og har ekstreme kviseplager i ansiktet. Hvem velger du å ta med? Tar du valget basert på hva andre tenker om deg direkte, basert på assosiasjon?


I fellesarenaer har man noen ganger valg (f.eks vennegjeng på barneskole) med hvem man assosierer med, og andre ganger ikke (f.eks kolleger på jobb). Det er helt normalt å ha forskjellige holdninger / "dømme" annerledes, basert på sosiale sammensetninger. Og ved enkelte trekk hos mennesker, er det av og til ufrivillig eksponering som er den eneste måten man faktisk blir vandt med noe.