Har en tendens til å svinge mellom mani og depresjoner, sånn som prinsipp hele livet - uten stimulanter eller hva det nå skal være - og kan helt ærlig si at jeg vil ta selvmord, lol.

Kanskje ikke så lett for folk å forstå hvordan det er å svinge mellom stabilitet (baseline) og frem og tilbake uten en trigger-faktor, og det å ruse seg hjelper ikke. - Henger i det, men nå som sesonger for familie, glede og kjærlighet svinger innpå kjenner jeg på at jeg vil mer enn noe annet bare avslutte alt, selv med medisinering og alt innser jeg at familien min takket for seg for lenge siden, og den stikker. Personlig af, får veldig lyst til å ruse meg akkurat nå men styrer unna fordi jeg ikke har godt av det i lengden.

For å konkludere, vil ta selvmord. Det er så sinnsykt at hodet mitt angriper meg og jeg mister kontroll. Vet du hvordan det føles som menneske at man ikke engang klarer å kontrollere sitt eget hode, tilbakevendende igjen og igjen? ''Du synes synd på deg selv, æsj'' om det så hadde vært tilfelle så driter jeg helt klart i det, so be it. - Prøver å holde meg aktiv, la tankene og følelsene stå opp og ned som sola men herregud så jævla lei jeg er av og ikke ha kontroll.

Det her er så jævla isolerende, at til og med medisinene svikter. - Wow, ble personlig nå men hvem bryr seg? Ingen vet hvem jeg er her uansett, hahah.