Som noen tidligere har nevnt, så er sentralbanklovens § 14 relevant. Her heter det:
Bankens sedler og mynter er tvungent betalingsmiddel i Norge.
Relevant er dog også avtalelovens § 36, hvor det heter:
En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme gjelder ensidig bindende disposisjoner.
Ved avgjørelsen tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.
Når du betaler for en vare, så inngår du de facto en kontrakt, normalt sett underlagt forbrukerkjøpsloven, evt. kjøpsloven, dersom du er næringsdrivende. Til tross for at sentralbankloven oppstiller et krav om penger som tvungent betalingsmiddel, så ville det allikevel "virke urimelig" å gjøre loven gjeldende dersom den andre parten ikke faktisk
har vekslepenger - fordi han/hun isåfall ville måtte avskrive kjøpesummen som et rent tap (han kunne jo ikke tatt 1000 kr for en flaske brus heller).
Ergo ser vi at man
sannsynligvis - dersom man ikke har vekslepenger for 1000 kr - vil kunne påberope seg avtalelovens § 36, og avstå fra å gjennomføre handelen. Sentralbanklovens § 14 kommer da egentlig ikke i spill.
Sist endret av Stormen; 3. juni 2014 kl. 12:22.