Jeg har også grublet på dette, ofte. Grublet på hvorfor det er slik, og om det virkelig må være slik i dag.
Jeg kommer fra en typisk arbeiderklassefamilie der foreldrene mine hadde helt vanlige A4-jobber. Vi var en vanlig familie, gifte foreldre og en søskenflokk. Vi hadde ikke mye når jeg var liten husker jeg, men vi var på campingferie hver sommer, vi var med på fritidsaktiviteter og hadde det vi trengte og litt til. Jeg antar mine foreldre var flink med de pengene de hadde når vi var små. Etterhvert ble bolighuset nedbetalt og de har i dag god råd, reiser en del og koser seg med livet, begge nærmer deg pensjonsalderen og en av mine foreldre har vært ufør i flere år nå.
Jeg og mine søsken er alle høyskoleutdannede og har vanlige bachelorgrad-jobber, noen også mastergrad. Likevel er det stor forskjell på oss søsken, hvor jeg nok har kommet best ut av det økonomisk selv om jeg ikke tjener mer enn de andre. Noen av søskenflokken er direkte dårlig med penger, kanskje også delvis grunnet partnervalg som ikke er særlig fornuftige på det feltet.. (?)

Går vi enda en generasjon bakover var alle mine fire besteforeldre fra bondebakgrunn og uten annen utdanning enn såvidt noe grunnskole : yrkesskole.

Det er interessant st vi i søskenflokken har så ulik tilnærming til, og forståelse for privatøkonomi! Jeg mener jo at med dagens utdanningsmuligheter er det fullt mulig å komme seg ut av fattigdom i Norge, det er opp til individet i stor grad. Dog må noen fortelle dem at det er veien. Det er kanskje vanskelig hvis foreldrene ikke heller skjønner hvor viktig skolegang er?
Husker ungdomskjæresten min kom fra et hjem med skilte foreldre, bodde hos en mor med lav / ingen utdanning. De hadde nesten ikke råd til mat, og jeg husker hvordan det var tomt på mora sin konto de siste dagene før lønning og de levde på matskapet og frysern.
Husker hun fikk en strikket lue i julegave av sin mor det året, mens jeg fikk gaver til flere tusen kr av mine foreldre, hvor rart det føltes. Jeg syntes synd på henne da, selv om hun ga oppriktig uttrykk for glede over den lua. Hun fikk nesten ikke nye klær, men arvet en del av venninner og søskenbarn.

Hun rotet også med sin økonomi og sitt liv, til det punktet at det ble kjempeslitasje på vårt forhold da vi prøvde oss som samboere. Aner ikke hvor mange ganger hun startet på nytt grunnkurs på vgs og hoppet av, mens jeg måtte brødfø henne, hun satt hjemme og drakk Pepsi Max og røyka mens stipendet ble til studielån uten noe som helst utbytte. Jeg orka ikke dette til slutt.

I dag har hun visst hanglet seg gjennom et fagbrev og jobber 100% ser det ut til, men det er visst såvidt det går rundt. Alenemor, slik som hennes mor var.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette svaret, men det er noe som opptar meg og jeg tror det er både forskning og annet som kan svare bedre enn meg.
For å oppsummere synes jeg det ser ut til å være «arvelig», men det er absolutt ikke nødvendig at det er slik. Jeg kjenner dog eksempler på begge deler.