Dette er nok veldig komplekst i forhold til hva som er grunnen til at det er slik. Ja om vi har som utgangspunkt at det faktisk er slik.
Fattigdom skaper jo fort utenforskap, ingen penger til fotballsko, trening, reise på kamper osv. Andre barn fra ressurssterke hjem og fra familier med dypere lommer kan fikse det materielle. Kanskje kan de betale for privat undervisning om det viser seg at deres barn sliter faglig, eller de kan betale for konsultasjoner og utredninger i privat regi for fortgang.

Utover dette tror jeg at håpløshet over tid setter spor i sinnet. De sterkeste kan klare heve seg over dette, og kanskje benytte det til drivstoff for virkelig og nå sine mål, feks i utdanning og karriere og dermed unngå fattigdommen de selv vokste opp i. Sartere sjeler tror jeg knekkes underveis, stadig motstand, lite eller ingen hjelp og støtte fra foresatte. Ta feks studiestart etter videregående der alle rundt i stor grad flyter ut fra foreldre. Studentlivet er ikke like tungt for alle. Flytter du inn i egen leilighet, lykke til og betalt av far og mor og kan leie ut et soverom heller enn å sjonglere 2 ekstrajobber for husleie og mat. Da er kanskje sjansen bedre for at det blir en ok grad?

I en periode drev jeg med frivillig arbeid, iblant delte vi feks ut matposer. Sett mange knekte sjeler der det ikke finnes mye tro på morgendagen. Utifra historiene jeg plukket opp virket det som flertallet kom fra trange kår, hadde forsøkt finne veien ut av det og ikke lyktes. Flere av de var langt fra ressurssvake, de ivaretok barna sine, fulgte de opp, de bare klarte ikke "klassereisen". Og det var veldig mange som var fattige som ikke var rusmisbrukere.