Og mange feiler fordi et negativt arbeidsmiljø knekker dem fullstendig. Det er både kvinner og menn som ramler ut av arbeidslivet fordi de føler seg mobbet, trakassert eller at den kule-gjengen på jobben drar sexistiske vitser eller konstant vrir ting til en kjønnskamp.

Dette er det gjort undersøkelser på, det er forsket på det og tallene viser at arbeidsmiljø er blandt de viktigste faktorene for at folk skal klare å stå i jobben over tid. Det gjelder også "tøffe manneyrker".

Hvem har ansvaret? Selvsagt har ledelsen ansvar. Men det er mye de ikke ser, mye de ikke vet og ofte noe de lukker øynene for eller ikke vet hvordan de skal håndtere. Dermed blir det fort en kamp som en arbeidstaker blir stående i helt alene. Og slik burde det ikke være.

Vi burde ta et felles ansvar og i fellesskap røske litt opp om det har dannet seg en ukultur. Framfor å tanketomt akseptere status quo og tenke at, "vel slik er det hos oss - deal with it lissom". Hva med å faktisk være en som sier fra når ting ikke er greit? Eller er det redeselen for at vi selv blir skyteskive som tar overhånd i slike situasjoner at vi også bare lar ting skli ut og ramme enkeltmennesker? For en ser jo når enkeltmennesker blir rammet - at de får slengt de styggeste kommentarer mot seg, at de desidert drøyeste spøkene alltid rammer samme menneske.

Om vi ikke er villig til gripe ordet og si ifra når ting blir for drøyt så er vi faktisk en del av problemet. Stille aksept har sendt mange dyktige mennesker lukt ut i arbeidsuførhet. Og kanskje om noen hadde hatt baller nok til støtte, til i være den ansvarlige som sier at nå er det faktisk nok så hadde det mennesket kanskje fortsatt hatt et produktivt liv og stått og produsert i samme jobb, heller enn å ende opp ufør, kanskje sosialt isolert siden det å stole på andre kan bli vanskelig etter slike opplevelser.

Er selvsagt tapere som er mobberne. Men det er taperadferd å være av dem som bare avfeier slikt og sier at sånn er det her. Og det er taperadferd å gi stille aksept.