Hei - så trist å høre om broren din..

Jeg er mamma til en kar som er like gammel, han begynte ruse seg da han var 15 år gammel og hadde noen år han tok det meste som ikke måtte inn med sprøyter.
Som pårørende er det lite å gjøre, annet enn å være der når de trenger det.
Kutte penge-flow, gjøre som din mor gjør, heller handle det som trengs enn å bidra med penger.
Får han noen oppfølging fra helse?
Jeg vet sønnen min har hatt god effekt av rusteam i kommunen. De jobber ikke nødvendigvis for å få han til å slutte med rus, men å endre fra misbruk til bruk - mange bruker ulike former for rus enkelte faser i livet, og målet er jo gjerne få de til å fungere i samfunnet ut i fra sitt utgangspunkt.

Å være løpegutt eller dealer er en skummel greie som fort kan gå galt, men det tipper jeg broren din vet alt om.

Jeg har hatt varierende kontakt med sønnen min opp igjennom, nå de siste 2 årene har han gjort en kjempe jobb med rusen, røyker nok som selvmedisinering men har kuttet ut misbruket av andre ting i stor grad.
Han traff ei jente som ikke ruser seg, og fant nok litt motivasjon i det.

Mitt helt konkrete råd er å legge vekk maset om livsstilen hans, inviter til å snakke om det uten å dømme han, vær nysgjerrig på hvorfor dette gir han livskvaliteten han søker og prøv å forstå hans valg - det er hans liv, hans valg og sannsynligvis så vil han komme ut av det på ett eller annet tidspunkt, han må bare finne det i livet som betyr MER enn rusen.
Kanskje er det en kjæreste, kanskje er det en jobb - hvem vet.. men det kommer når han er klar.

Prøv å la konfliktene ligge, og vær heller der som ett søsken uten å dømme eller formane om at han fører livet sitt feil.

Og du,.du kan også be om hjelp fra feks kommunen til å takle å være pårørende! Gudene skal vite at det er drita kjipt å se folk man er så glad i ta valg man selv anser som ødeleggende.

Prat med folk du stoler på, få ut gørra.

Stor styrkeklem din vei