View Single Post
Hei.
Jeg har selv Borderline personlighets forstyrrelse (er det det samme? Vet ikke, gidder ikke å Google nå.) og sitter med mye av de samme følelsene.

Jeg er for feit, for stygge tenner, for mange kviser. Bla bla bla- alt det der. Det er tanker som ofte går igjen hos meg.

Jeg er aldri bra nok og mente selv at jeg ikke kvalifiserer til hjelp og støtte. Ikke får jeg til ting bra nok. Ikke får jeg skryt fra ledelsen på arbeidsplasser (kundene derimot sa at jeg var den triveligste ansatte på bruket)

Blir fort sjalu og mistenkelig på kjærester om de ikke svarer på meldinger fort nok (har ikke hatt kjæreste i fysisk nærhet på flere år. Har prøvd på avstandsforhold flere ganger. Jeg mistolker intensjonene til partneren og skaper bare kaos. Jeg har gjort mange feil i forhold og har vært drittsekk flere ganger. Dette er heller ikke min diagnose som prater.

Etter noen år hos psykolog, et mislykket forsøk på gruppeterapi og atter en jobb mistet senere, sitter jeg nå hjemme. Har vært sykemeldt 100% i flere mnd.

Jeg har gitt opp å lete etter kjæreste, men har derimot funnet et par jenter online som jeg chatter med når jeg føler meg ensom. Fra min side har jeg ingen intensjoner om å starte forhold med noen av dem. Men de får meg til å senke skuldrene mine litt. Ikke fordi de trøster eller noe sånt, men jeg har bestemt meg å drite langt i hva folk synes om meg, derfor prater jeg til de om riddere og sverd om jeg føler for det. Blir det kjedelig for dem kan de alltids skifte tema og det gjør meg ingenting. Fordi jeg er meg, med eller uten diagnosen. Liker de det ikke kan de bare gå sin vei. Sånn får jeg tatt vare på de som faktisk bryr seg.

Du nevnte at du ikke har tid til husdyr. Lag tid til husdyr. For all del! Jeg har nå en husky på lån fra en kompis og om to uker kommer det en valp i hjemmet mitt. De månedene jeg har hatt voffen, har jeg fått det så mye bedre. Hunden dømmer ikke. Jeg "utnytter" nå sykemeldingene og dagpengene fra nav til å fikse meg selv. Og det gjør jeg gjennom hunden. Og det har hjulpet meg til de grader.

(dere som mener jeg utnytter nav; gå og legg dere. Jeg bruker systemet for å få orden på meg selv og komme meg på bena igjen. Når ting er på stell så skal ikke jeg bruke mer av skattepengene deres og bidra selv.)

Du er jo i studier. Det er jo kjempebra! Det er mer enn hva jeg har klart. Tanken på å åpne en bok for å studere gir meg seriøst angst. Jeg klarer rett og slett ikke å skrive jobbsøknad en gang, for man skal jo selge seg selv, men hvordan gjør jeg det når det ikke finnes noe positivt ved min person (diagnosen som prater)

Hvis du vil, send meg en Pm, så kan vi holde kontakten om du tror det kan hjelpe mot ensomheten, som det hjelper meg. Ikke noe press om fremtidig forhold eller utseende. Jeg er i et forhold med bikkja uansett ��
Jeg er en mann på 33.

Sitat av *pi Vis innlegg
Det er ingen som sier sånt som dette om somatiske lidelser. Tenk deg at du brekker foten, men ikke vil gå på legevakten med det fordi du føler trappen du falt ned ikke var lang nok til å fortjene en brukket fot.
Vis hele sitatet...
Nå skal jeg ikke svare for henne, men for min del er det akkurat slike tanker som holder meg tilbake. Jeg kan finne på å gå med den brukne foten noen dager for så og tenke "nææsh...dette er ikke 'stort nok' til å suttre og klage til legen om, jeg må tåle mer."

Jævlig selvdestruktivt
Sist endret av Yutao; 5. september 2020 kl. 03:59. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.