Sitat av
tøydokke
Mine erfaringer fra skoletiden innebærer både gode og vonde opplevelser. Jeg var veldig skoleflink, men slet med å tilpasse meg sosialt. Jeg fikk høre at jeg var rar, og ofte ble jeg holdt utenfor.. Ble ikke invitert i bursdager, og hadde ofte ingen å være med i friminuttene..
De vondeste minnene handler om at meg og en annen jente i klassen mobbet en gutt. La oss kalle han Harald. Vi kalte han stygge ting, og la opp til slosskamper i skolegården. Dette var type "slossing" som innebar at meg og han skulle kjempe om å legge hverandre i bakken. Jeg var den sterkeste og kjappeste i klassen på barneskolen, og vant alltid disse kampene. Til tross for at dette ikke var et "angrep", men en avtalt kamp vi begge hadde samtykket til, så tror jeg at han ble med pga gruppepress fordi jeg sloss med alle de andre guttene i klassen.. Jeg fikk mye oppmerksomhet fordi ingen kunne slå meg i brytekamp. Jeg vant alltid, og fikk stor respekt blandt guttene.. Når jeg vant over de andre guttene var det ikke noen big deal, men når jeg vant over Harald, så stod alle rundt oss og ropte skjellsord til han, som "svekling" og PU-hemming..
Harald var en gutt som kom fra et vanskeligstilt hjem. Jeg har senere fått vite at han ble utsatt for vold fra far. Han lærte sent på skolen, og hang etter i alle fag. I senere tid har jeg fått høre at han har slitt med rusmiddelmisbruk. Jeg tror ikke det går bra med han.
Dette har plaget meg i alle år. Jeg var en mobber, og jeg skammer meg. Jeg gråter nå som jeg skriver dette innlegget.
Mitt spørsmål til dere kloke mennesker er følgende: Jeg ønsker så inderlig å be han om unnskyldning, si at jeg har slitt med skammen over det jeg har gjort og at jeg angrer. Jeg tør ikke be om tilgivelse, men vil bare si at jeg gjorde noe som jeg aldri skulle gjort, at jeg har hatt vondt av dette i alle år.. Jeg tar gjerne imot synspunkter for og mot. Dersom du som leser dette selv har blitt mobbet, ville du satt pris på det dersom mobberen hadde kontaktet deg 20 år etter og sagt unnskyld?
Nei jeg ville ikke likt om det om en av de som mobbet meg forsøkte å kontakte meg for å lette sin egen samvittighet. Du var en mobber, men skjønner at det du gjorde var feil. Ta det til deg og sørg for at du ikke fortsetter å være en mobber også i voksen alder.
For noen mobbere foblir mobbere også etter at de er blitt voksen. De kan være en kollega av deg på jobben som alltid forsøker å stille andre i dårlig lys, eller en som alltid forsøker å rette sine onde handlinger mot en spesiell person. Eller det kan være dårlige sjefer som alltid sørger for å ha minst 1 ansatt som de kan tyne, herje med og rakke ned på i et forsøk på å fremstå som handlekraftige og staute ledere.
Fyren du mobbet sliter nok helt sikkert med mye vondt fra oppveksten - men livet hans blir ikke på magisk vis bedre av at du kontakter ham. Og hvorfor skal han på død og liv forstå deg, det var du som var ond mot ham. Han trenger ikke forstå, tilgi eller bli minnet om den biten av livet. Tror kanskje ikke at han går rundt å hater deg, hvertfall hater ikke jeg de som mobbet meg. Men jeg har likevel ingen ønsker å se dem igjen, snakke med de eller på noen som helst måte gjøre noe for at de skal føle seg bedre.
Tvert imot - kanskje tanken på at noen av mobberne faktisk tenker som deg og skammer seg gjør alt litt enklere. Føles litt som om Karma treffer på en måte.