Tilknytningsstiler ganske interessante greier har jeg funnet ut. Ble satt litt tilfeldig på sporet i jula og etter det har jeg lest og sett videoer på youtube i massevis. Attachment Theory heter det forresten på engelsk, får flere gode treff da selvfølgelig. Det handler ganske enkelt om at mange av oss blir litt småsprø i nære relasjoner på måter vi ikke egentlig relaterer til i andre sammenhenger, og som kanskje til og med er usynlig for oss selv? Det var ihvertfall nettopp det jeg opplevde da jeg begynte å lese.. For det gikk plutselig opp for meg at jeg er ganske forskjellig i nære relasjoner og sånn som jeg ser meg selv («selvbildet»), på jobben og andre steder. Og at de private uvanene er greie å være klar over så man ihvertfall kan ta seg selv litt i nakken noen ganger.

Er mest overrasket over at jeg har misset så åpenbare ting i alle år egentlig, og siden jeg har lest og lest og kan altfor mye om tilknytningsstiler nå fikk jeg lyst å dele litt med de her som gidder å lese. For langt blir det...

Tilknytningen i nære relasjoner er påvirket av den aller første tilknytningen og erfaringene vi gjorde den gang vi var babyer. En baby blir født, ferdig programmert med to programmer:
1) Babyen skal først skape tilknytning til en omsorgsperson.
2) Deretter skal verden utforskes og erobres, helst med støtte fra den samme voksne

Så det handler om forholdet mellom Avhengighet og Selvstendighet, og ut fra det fant man på 60-tallet fire ulike tilknytningsstiler der en er trygg og «sånn det burde være» og de tre andre er utrygge og forskjellige ettersom hvor i løypa det gikk galt. Tilknytningsstiler kan endres med nye erfaringer og terapi, men det er vanlig at mange av oss drasser på samme slitet hele livet.

Også viktig å være klar over at de fleste ikke bare er en stil, man regner ihvertfall med at alle har en primær stil som er den du har mest av og så en sekundær som også har betydning

Vel, her er stilene.

Trygg tilknytning er den beste tilknytningsstilen selvsagt, riktig balanse mellom selvstendighet, evnen til å stole på og knytte seg til andre, samt en sunn tillit til andres gode intensjoner. Selvrespekt, en tro på egen verdi og fornuftige grenser hører med også.. Det er rett og slett den perfekte balansen mellom selvstendighet og tilknytning som gjør at man kan fungere godt både alene og i relasjon til andre. Gidder ikke skrive mer om det, men visstnok har rundt halve befolkningen en trygg tilknytningsstil.

Så er det de utrygge. Jeg nevner dem først, så skal jeg skrive litt mer om hvordan de blir til og arter seg. Det er en med overdreven selvstendighet og frykt for nære relasjoner, og det er en med overdrevent fokus på de nære relasjonene og for lite selvstendighet. Og så er det den siste, den som har den forvirrende blandingen av de to andre utrygge og kanskje er den det er vanskeligst å leve med på mange måter.

Først av alt, den unnvikende og utrygge tilknytningsstilen. Vedkommende kan oppleves som kapabel, selvstendig og viser sjelden eller aldri behov for andres hjelp og støtte. Den unnvikende sliter med nære relasjoner og har stort fokus på å beskytte sin egen tid og sfære fra innblanding og påvirkning fra andre.

Denne stilen er den som dannes tidligst. Barnet lykkes ikke å skape en trygg tilknytningen med omsorgpersonen. Det kan være mange grunner til det, uansett er det et alvorlig traume fordi barnet er hjelpesløst og tilknytning er nødvendig for å sikre at noen tar vare på det så det ikke dør. Grunnen til at det ikke oppstår en ordentlig kontakt kan være forskjellige ting, poenget er uansett barnets subjektive opplevelse av å ikke få det til i en kritisk situasjon. Kanskje forelderen sliter med egne traumer og reagerer feil og ikke oppfatter kommunikasjonen til barnet. Kanskje det gis en forvirret, utilstrekkelig og inkonsekvent omsorg. Kanskje ingen kommer når barnet gråter eller responsen til den som kommer er ulogisk, feil eller skremmende. Uansett skjønner ikke barnet at det er noe galt med den voksne, barnet vil isteden få oppfatningen at det selv er defekt og i fremtiden fortsette å slite med den underliggende vonde følelsen av at «Det er noe galt med meg». Følelsene barnet forsøker å formidle og signalene det bruker ikke virker og er dermed ubrukelige. Resultatet er at barnet avfeier både følelsene sine og signalene som irrelevante. De er jo ikke til noen hjelp, dermed er de verdiløse. Fordi dette skjer så tidlig i livet kan en voksen unnvikende tilknytnng være nesten fullstendig ute av stand til å tolke egne følelser og være helt fremmedgjort fra kroppens reaksjoner på dem. Barnet tilpasser seg isteden for å sikre overlevelse under de utrygge forholdene og tar tidlig mye ansvar for å dekke egne behov. En vanlig mekanisme er at de lærer å roe ned og trøste seg selv. Andre barn får kanskje vanen å forsyne seg så mye de kan når de har muligheten til mat, for hvem vet når det blir mat neste gang? I voksen alder kan dette henge igjen og om de ikke blir korrigert blir de fort oppfattet som sånne som tar og tar og ikke gir noe igjen. Uansett handler det for barnet om å klare seg selv så fort som mulig, fordi det ikke er trygt å være avhengig av en ustabil omsorgsperson, og disse barna er ofte tidlig ute med å gå og utforske verden og finner på den måten en økende grad av trygghet i å være selvstendige og uavhengige.

En med unnvikende tilknytningsstil vokser opp med en uklar følelse av at tilknytning til andre er farlig, noe de ikke forventer å få noe positivt ut av, men som tvert i mot innebærer stor risiko for avvisning og uutholdelig smerte hos en skadet sjel. Fordi den utrygge tilknytningen dannes så tidlig, skjer denne koblingen på et meget grunnleggende, ubevisst plan. Å oppleve avhengighet av andre, følelsesmessige bånd, forpliktelser og til og med uskyldige avtaler kan være vanskelig, fordi alt som truer med å innskrenke rommet og tiden med seg selv oppleves som et angrep. Kun alene er de helt trygge.

Forsvaret de bruker mot andres forsøk på å trenge seg inn i den unnvikende sin viktige private sfære og tid er å avvise ved å rett og slett avbryte kontakt, kommuikasjon og samarbeid. Beskyttelsesstrategiene kan være å gjøre seg utilgjengelig både fysisk og psykisk, forlate diskusjonen, siling av samtaler på telefonen, ikke lese meldinger, aldri ha tid og rett og slett bare være umulig å få i tale av alle tenkelige og utenkelige forskjellige grunner. Hvis vedkommende blir «fanget» og ikke har mulighet til å forsvinne, kan han bli presset til å trekke seg inn i seg selv og nekte respons, sitter isteden ubevegelig, uttrykksløs og taus. Det kalles forøvrig treffende nok stonewalling. En annen ting en unnvikende forsvarer seg iherdig mot er kritikk. Om man ønsker å beholde oppmerksomheten er det viktig å tenke på hvordan man formulerer seg.

På grunn av dårlige erfaringe og lite erfaring med relasjoner har en unnvikende tilknytning generelt sett lite tro på kommunikasjon. De har lett for å gi opp og trekke seg unna uten å forsøke ved uenighet. De tåler kritikk svært dårlig og det er nok ofte det de forbinder med kommunikasjon og de får nok ofte mye kritikk for måten de forsvarer seg ved å stenge av også.. Det viktig å tenke på hvordan man formulerer seg og luke ut alt som kan lukte av kritikk om du ønsker respons.. Å få sterke følelser er for denne personen er en veldig vanskelig situasjon som truer uavhengigheten, det samme er ofte sex i et fast forhold. De har det enklere med upersonlig tilfeldig sex. Det er mulig for en unnvikende tilknytningstype å bli mer trygg, men ofte ønsker de ikke det, fordi de opplever at strategien de har fungerer. De lever i den fysiske verden og er generelt lite opptatt av psykologi, selvutvikling, forstå seg selv, følelser og denslags.


Den motsatte er den engstelige utrygge tilknytningsstilen,også kaldt klamrende.. vedkommende som ikke har noen ambisjoner om selvstendighet, men derimot er opptatt av å finne kjæreste og forplikte seg fortere enn svint. Har ofte lidd tap av omsorgspersoner i ung alder, har hatt omsorgspersoner som er upålitelige eller de kan ha hatt omsorgspersoner som brukte barnet som trøst og støtte i eget liv mer enn de var der for å dele og bekrefte barnets følelser. På den måten skapes det fort en en sammenblanding av omsorgpersonen og barnets behov, og en usunn opplevelse av å være ett. Barnet vokser opp med en uklar fornemmelse av selvet, og stor frykt for å bli forlatt. Dette barnet kan velge å bli værende for å støtte omsorgspersonen eller forsikre seg om at vedkommende ikke forsvinner, istedenfor å utforske og erobre verden som et barn skal. Som voksen opplever de seg selv gjennom andres øyne og de eksisterer først og fremst gjennom hvem de er for andre, hvem de er venner med, hvem de er i familie med og hvem de er i et kjærlighetsforhold til.

Som alle utrygge tilknytningsstiler har en den engstelige strategier som kan virke mot sin hensikt og gjøre tilknytning vanskelig eller drive andre vekk. Det kan gi seg utslag som en overdreven intensitet i følelser, travelhet med å etablere en solid og forpliktende relasjon eller stort behov for bekreftelser fra partneren. Med utgangspunkt i angsten for å bli forlatt kjemper de hardt for å knytte partneren til seg og de kan være både kjærlige, hengivne og gi mye trygghet. Men de kan også spille på sjalusi, true eller manipulere om usikkerheten aktiveres, og de kan teste partnerens følelser og i det samme glemme det at når de selv er lettet fordi de har fått en riktig reaksjon og igjen føler trygghet, så kan partneren ha den helt motsatte opplevelsen av å ha blitt hensynsløst lekt med. Engstelige tilknytningsstiler bruker mye tankeenergi på forholdet, legger inn stor innsats, krever mye av partneren og vil helst være sammen med han eller hun store deler av tiden. De blir raskt urolige om de ser tegn til at partneren ikke er tilstrekkelig engasjert, strategier aktiveres og tiltak settes inn. Det er dessuten vanlig at de kaster seg blindt inn i reboundforhold med voldsomme og intense følelser som ender med like sterk avsky etter noen måneder, fordi det egentlig bare var forelskelsen de var forelsket i, ikke personen..

Til slutt er det den siste stilen hvor alle rare blandinger av de andre tre typene havner. Det viktigste kjennetegne er kanskje at de ikke har en fungerende strategi de bruker i alle sammenhenger slik som de andre utrygge stilene. Isteden varierer det ettersom situasjon. Partnerens tilknytningsstil har ofte betydning for om det er den unnvikende eller engstelige siden som er dominerende. På norsk kalles den ofte desorganisert tilknytning og i norske kilder virker det fort som et veldig håpløst prosjekt, men det er ikke så uvanlig likevel og gjelder ca. 15% av befolkningen, men det er litt delte meninger om det her. Det kalles også ambivalent tilknytning som jeg vil bruke. Vedkommende har trekk fra både den engstelige og klamrende og den unnvikendes forsvar der kontakten brytes brutalt og de plutselig deaktiverer. Tilknytningsstilen er kjent for de voldsomme, stormende følelsene, brå skifter, en stort ønske om å knytte seg til andre samtidig som de deler den unnvikendes angst for å komme for nær.

Dette er tilknytningsstilen der mange med traumer havner. Seksuelt misbruk, vold osv., men det kan også være emosjonell mishandling som går mer under radaren. Mønsteret er at omsorgsperson(ene) kan være kjærlige og snille noen ganger og sterkt avvisende andre ganger. Kanskje det brukes skam, skyld og tilbaketrekking av kjærlighet som en konsekvent straff i oppdragelsen. Disse barna opplever ofte at de blir elsket for å være «flinke og snille» mens resten av personligheten er uønsket. De har lite forhold til egne grenser og behov, behovet for å bli elsket og holde seg trygg gjør at de tråkker ned egne grenser og gjør det som forventes i sin kamp for å være gode nok. De vokser opp med en indre tro på at de ikke er verdige til å bli elsket, at de må fortjene det. For en ambivalent er det viktig å føle at de blir sett og forstått, et undertrykket og ikke møtt behov fra barndommen.

Det finnes flere undergrupper her. Fra de høytfungerende, perfeksjonistiske og høytpresterende i arbeidslivet til de som knapt fungerer i det hele tatt og er et eneste kaos av motstridende følelser. I denne gruppa er rusmisbruk et vanlig problem og en fellesnevner er at de kan ha vanskelig for å kontrollere de motstridende følelsene de til enhver tid er fulle av. De er kjent som «the hot and cold partner» og har problemer med å finne lykken og harmonien de søker i et forhold, gjerne fordi de selv bidrar med en god del drama siden de har sterke ønsker om en nær relasjon, men samtidig frykter det. De sliter ut partnere med «push og pull» og er kjent for å være «the hot and cold partner».

Problemer med å sette personlige grenser er gjennomgående. Troen på at de må fortjene å bli elsket får en ambivalent til å ignorere egne lyster, ønsker og grenser i en streben for å føle at de er tilstrekkelig gode som partner. Det gjelder gjerne også seksuelt. Man kan si at de misbruker seg selv på eget initiativ for å tilfredstille andre. Partnerens ønsker veier mer enn egne. De tråkker over egne grenser og strekker seg etter å være bra nok, flinke nok og verdige nok både i forholdet, i seksuallivet og i andre nære relasjoner. For en ambivalent er det å gi litt mer enn du egentlig vil en slags misforstått måte å vise og fortjene kjærlighet på.

Problemet er at andre sjelden setter tilstrekkelig pris på alle ofrene. Kanskje de ikke blir oppdaget, kanskje de ikke gjorde noen stor forskjell. Å hele tiden gi mer enn man burde og aldri få det samme tilbake gjør at bitterhet og sinne bygger seg opp og kommer ut i form av en eksplosjoner med ujevne mellomrom. En ambivalent har på grunn av de usikre grensene sine også lett for å bli sittende fast i forhold med overgrep og mishandling. Dette er også den mest krevende tilknytningsstilen å jobbe med, samtidig som de ambivalente ofte har mye interesse og bruker betydelig tid på å forsøke og forstå seg selv.