equimanthorn: Tusen takk for mange god råd, fine ord og betraktninger!
Ja, det er litt artig med hvordan vi forholdt oss til de greiene på 1990-tallet og tidlig 2000-tall. Selv om de jeg omga meg, meg selv inkludert, hadde et liberalt forhold til diverse rusmidler, så var det nok med et rebelsk preg og spenningssøken, og jeg ble jo selv påvirka av hvordan enkelte selverklærte psykonauter omtalte rusen. Litt sånn om å gjøre å ha hatt den mest crazy hallisen og sånn. Ingen snakka om den terapeutiske delen av det på den tida, men det er mye positivt i emning nå! Leste bl.a. nylig en sak i the Guardian om britiske forskere som prøver å få anledning til å forske på virkninger med psylocibin mot PTSD hos veteraner, etter mange positive selvrapporteringer.

Men, ja. Som du sier. Jeg prøver å moderere forventningene mine. Selvsagt hadde det vært helt konge om det hadde vært en quick fix, men jeg prøver å forberede meg på at det kan være nada også. Jeg har ingen illusjoner om at tre tiår med slit forsvinner over natta, men håper at dette i det minste har potensialet for å åpne opp for noe bra.

Evilsink: Ja! Vi har snakka om det, at hun bistår med holde koll på meg, så vi stiller klokka og alt er på stell der. Jeg tar ikke så mye insulin, heldigvis. Men har det i bakhodet!

Ikke dumt forslag med noe ny musikk! Har begynt på spillelista, og tester litt ut forslagsfunksjonen til Spotify, som jeg knapt nok har benytta meg av, fordi jeg har blitt en sånn reaksjonær type som sitter fast i fortida musikalsk sett. :-P