Jeg har mange venner, vel tidligere venner. De har sklidd litt bort fra både seg selv og resten av oss, desverre... Men en ting jeg syntes virker ganske felles for "speednarkomane", er at de somregel innser problemene sine, og sier at de så gjerne vil slutte... Men jeg tror dem rettogslett ikke... Nå sier jeg ikke at dem ikke kan klare det hvis de vil, men jeg tror at de innerst inne ikke vil. Hvorfor er det slik? Jo, jeg tror rettogslett ikke de vet om noen annen virkelighet enn speedverdenen lengre, noe som du også er inne på i ditt innlegg DonVito.
De må rettogslett ha speed for å fungere psykisk, såvel som fysisk...

Nå er jeg straks 22 år, og har omtrent ikke rørt speed på 2 år. Jeg fikk riktignok i meg _EN_ liten strek nå for 3 helger siden, men det er en helt annen historie. Uansett var det rundt 2 år siden sist før den stripen. Min speedkarriere begynte en gang mellom mitt 14 og mitt 16 leveår, og i godt og vel 2 år tok vi speed hver helg, hele helgen. Så begynte vi i ukedagene og holdt på hardt og lenge før de fleste av oss fant ut at dette ble for villt, og trappet kraftig ned. Deretter husker jeg ikke hva som skjedde. Plutselig ble jeg og de fleste andre "speedvennene" mine enkelt og greit lei av dette dopet. Vi kuttet det for det meste ut, og tok heller å snortet på en sjelden gang... Trist nok som det er var det 3 av kameratene mine som ikke gikk samme veien. De kjørte bare enda hardere på, og samtlige av dem er sprøytenarkomane den dag i dag.

Jeg har derimot aldri hatt noen problemer med speed. Ville ikke tatt det dopet i nyktern tilstand om det så hadde blitt kastet på meg. Hvis jeg er full riktignok, da kan jeg la meg lure.. Jeg syntes rettogslett ikke at nedturen og alle problemene som dopet måtte føre med seg er verdt en enerigifyllt dag og søvnløs natt.

Poenget mitt, og spørsmålet til deg DonVito er; Vil du egentlig slutte? Jeg mener... Du føler kanskje viljen er der, men let innerst inne i deg selv og still deg følgende spørsmål: "Vil jeg virkelig slutte? Er det verdt å ødelegge megselv på dette viset?" Dette er kanskje teite spørsmål, men speed fucker opp alt psykisk, fysisk, og rundt deg! Innse hvor utrolig meningsløst det dopet er, og du har allerede tatt første steget.

La merke til at du skrev at du skulle få hjelp. Tror det var i mars?. Dette er jo flott, men hva med å starte allerede nå, for deg selv? Sett opp selvdisiplinen din ett par hakk og spør familien din om hjelp. Jeg vet det ikke kommer til å bli enkelt, men innse det. Du skal rettogslett ikke ta mer speed! Isoler deg om nødvendig. La speeden komme helt ut av systemet, og den virkelige verdenen komme inn igjen, tatt i betrakning at du virkelig vil slutte da! Og hey, who knows... Kanskje du liker å sove igjen

Jeg er kanskje litt frekk her når jeg sier hva du skal og hva du ikke skal gjøre, men jeg utfordrer deg. Slutt med speeden din så skal jeg slutte med hasjen min! (selvom jeg ikke har lyst :P)

Carpe Diem!

(Beklager hvis det ble litt rotete her nå, men ble utrolig mye å feste til papiret av en utrolig trøtt person)

EDIT: Jeg er enig med resten av folket her som mener på at du hadde vært flink til rusforebyggende arbeid. Men husk på en ting. Du må hjelpe deg selv før du bør løpe rundt og hjelpe andre. Tenk på degselv i 3person, som en person du gjerne vil hjelpe. Hva sier du til denne personen for å hjelpe han? Hva gjør du med denne personen for å hjelpe han?