Jeg er enig i mye av det du sier, men jeg stiller et spørsmål til dette.
I sen ungdom kjente jeg en jente som hadde vært på kjøret noen år. Hun hadde solgt kroppen sin en del ganger for å få penger til ymse snusk. Vi spiste middag sammen og jeg spurte henne om hvordan hun stilte seg til dette, hvor hun svarte at hun ikke angret i det hele tatt. Ok, dette var ikke en person utsatt for trafficking, men jeg er ikke så sikker på om hun gjorde det av helt fri vilje, ettersom hun trengte de pengene. Hun skilte tydelig på det å selge sex og et one night stand, men dette var en grense som gradvis ble visket ut. Jeg vet ikke om hun fikk nytelse av det hun mottok penger for, men etter å ha utført slike tjenester nok ganger [edit] kunne hun fortelle at dette ble helt vanlig for henne og at hun sluttet å tenke på dette som noe rart eller galt[/edit]. Sex er kanskje ikke uløselig fra følelseslivet for alle?

Nå har jeg en kompis som jobber som fastlege. Under utdannelsen fleipet vi mye med at han kom til å bli en slags semi-Snåsamann. Altså ikke varme hender, men varm finger, etter å ha fingret tarmen til gamle gubber hele dagen. Dette var noe han tydelig gruet seg til, men nå, fem år senere, kan han fortelle at det har blitt som alt annet.
Jeg sammenligner ikke sex og prostataundersøkelse, men det er vel muligheter for at ting som ikke virker spesielt hyggelig blir en vane etterhvert. Enkelte klarer kanskje å skille på sex på jobb og sex i privatlivet?