Ok... Her er mer av det jeg opplevde. Ze dark period....

3 timer etter at jeg hadde svelget siste bit av yoghurt-blandingen gjorde jeg et plutselig rykk, og bevegde meg i retning spybøtta på gulvet og spydde magesyre. Rett i bøtta, til tross for buffen foran øynene mine. Jeg så jo, som sagt, uten å ha øynene åpne... På det tidspunktet var det ikke noe igjen i magen, men jeg brakk meg voldsomt. Jeg var redd jeg ikke skulle klare å slutte, men det stoppet like plutselig som det hadde startet, og etter det følte jeg meg bedre. Kvalmen ble mindre intens, og jeg slappet mer av. Så sank jeg inn i ibogain-verdenen. Det var en sjamanistisk virkelighet. Føltes som å være i en jungel, med høy luftfuktighet, massevis av trommer i bakgrunnen og planter og dyr pustet rundt meg. Jeg var ikke lenger tilstede fysisk, men ble mer en ånd som bredte seg utover i mørket. Jeg været inn inntrykk gjennom rytmene og lyden og den intense stemningen. Gjennom huden.

Plutselig så jeg et øye. Eller en blåsort kule mot en hvit bakgrunn. Øyet stirret på meg. Jeg stirret tilbake. Et øyeblikk redd for å miste det, etter første del av turen. Jeg skjøv redselen tilside, og mistet øyet gjennom det lille øyeblikket av kontroll da jeg skjøv på redselen.

Jeg sank inn i ibogain-verdenen igjen mens jeg tenkte jeg bare måtte la øyet bestemme... Stirre, uten tanker. Uten å forsøke å forsterke inntrykk. Uten å gjøre noe. Øyet kom sakte frem i mørket igjen. Stirret på meg. Jeg stirret tilbake. Øyet stirret. Jeg stirret tilbake. Lot det hypnotisere meg. Øyet kom nærmere. Stirret. Jeg ble ett med den sorte kulen. Følte meg sentrert.

Så kom første visjon til meg. Jeg så meg selv. Sommer og sol. I en park. Meg – en positiv, vakker kvinne gående mot “kamera”. Smilende. Veldig lykkelig. Så PANG! En spade, rett i skallen på meg selv, og en ny kvinne, identisk med den første kom gående inn i synsfeltet til kamera med spaden hevet. Meg igjen. Jeg lå igjen død på bakken. Og jeg sto over meg selv med spaden hevet, og sjekket at jeg var død. Jeg var vakker der jeg lå død på bakken. Veldig vakker og kvinnelig og nå uten liv, selv om livet fortsatt var synlig i rosa kinn. Det var et trist øyeblikk. Og jeg hadde drept meg selv. Bare 3 sekunder inn i den vakre filmstemningen. Jeg gliste tilfreds.

Stemningen endret seg. Ble mekanisk og hadde maskinsmak.

Jeg så at øyet var der, og øyet var en støvete boks. Trekantet. Jeg visste at sjelen min var der inne. Jeg åpnet den forsiktig. Var sikker på å finne en nydelig sten med en lilla flamme inni. Det var sånn sjeler så ut. Min sjel var vakrere enn alle andres sjel. Stemningen lovet det. Inni boksen var en ny boks. Smykkeeske-formet. Jeg skjøv boksen åpen. Den myke plysjen som sjelen min lå i var ... tom! TOM!!!! Jeg hadde ingen sjel!??

Jeg fikk panikk. Har jeg ingen sjel?

Jeg spurte øyet om jeg var den eneste sjelløse personen i verden. Filmen zoomet ut, og jeg så kloden. En hånd begynte å sortere menneskene på jorden i raskt tempo. En haug for de med sjel og en for de sjelløse. Sorteringen gikk fort. Så zoomet filmen inn på kloden igjen, og ned på en stor haug med mennesker som så ut som om de var pushet på plass med bulldosere i en konsentrasjonsleir fra 2. verdenskrig. Foran dem sto det et skilt der det var skrevet “med sjel”. Deretter flyttet kameraet seg til venstre, der det sto et skilt med “sjelløse”. Der satt jeg helt alene. Naken. Øyet sa “ja, det er visst sånn. Bare du som er sjelløs”.

Jeg så sønnen min bli slått i hjel. Jeg så mennesker bli født og dø. Jeg så grusomheter til jeg ikke lenger følte noe. Mennesker var uten betydning. Alle bare imiterer hverandres mimikk, fraser, sier om igjen det andre har sagt før, gjør om igjen det andre har gjort. Tror de endrer noe. Så dør de. Tomhet. Ingen setter spor. Alt er meningsløst. Universet bryr seg ikke. Ingen betyr noe.

“Kan virkelig noen av disse ha sjel?” undret jeg og stirret på alle de meningsløse livene som utspant seg foran øynene mine. “Nei, de er som du. Du er som dem. Du er en normal kvinne”. Svaret lettet meg på en måte. Jeg var ikke verdt noe. Med det var heller ingen andre. Jeg var ikke lenger redd for å dø. Ikke lenger redd for å miste andre. Alt er tallet 0. Jeg så en stor null i mørket.

Ting skjedde fort foran øynene mine. Jeg fikk se dyr og mennesker og planter komme og gå. Mørkt. Hektisk. Arkaisk. Jeg forsøkte å holde fast ved noe menneskelig, og så plutselig meg selv henge på kanten av et stupebrett over en mørk avgrunn. “Slipp taket” sa øyet. Jeg slapp. Jeg hadde ingen verdi lenger, og da jeg slapp falt jeg inn i enda mørkere visjoner.

Jeg så meg selv som 3-åring, hoppe bortover gaten hånd i hånd med min tante. Jeg hadde knallrød kjole på og knallrøde sko og hvite sokker. Livet var herlig. Ved siden av meg hoppet plutselig en identisk jente. Plutselig var det hun som holdt hånden til tanten min, og jeg var bortenfor der. Tanten min så ikke lenger meg, bare min onde tvilling, og jeg ble helt febrilsk over å ha blitt usynlig. De krysset gaten, og tvillingen min så på meg og jeg hørte tankene hennes. Hun ba meg forsvinne. Sa jeg skulle gå bort. Jeg ble stående på andre siden av gaten og så dem forsvinne opp en trapp. Den andre meg snudde seg mot meg og rakk tunge til meg. Plutselig var jeg inne i hennes hode og så bakover mot den første meg på andre siden av gaten. Hun så pjuskete og forlatt og redd ut Jeg følte et ondsinnet stikk av glede over å ha vunnet. Deretter grep jeg bedre tak i hånden til tanten min og så opp på henne med et stort smil som smeltet henne. Hun smilte tilbake og sa jeg var nydelig. Jeg var kvitt meg selv.

Marerittene fortsatte. Jeg så på klokken. Klokken var 4. Jeg husket at jeg hadde lest at visjonene varte i rundt 8 timer. Jeg tenkte "det er snart over". Og håpet å overleve til klokken 5. Det var tungt og paranoid. Klokken 5 tenkte jeg at "jeg håper å overleve til klokken 6". Klokken 6 tenkte jeg "jeg håper å overleve til klokken 7.

Inne i hodet mitt foregikk storrengjøring. Jeg skal ikke fortelle alle tingene som skjedde, for det skjedde så mye. Men jeg ble brutt ned mm for mm til jeg var helt ødelagt.

Rundt klokken 7 var filmen et PC-spill. Jeg så statistikk over hvor mye liv jeg hadde igjen, ikke mye. Og var en robot - en stor blikkboks som løp gjennom helvete. Rundt meg var det flammer og sort mørke og djevelen lo i bakgrunnen. Plutselig falt jeg ned i et av hullene i bakken, og jeg falt og falt, ned i mørk grotte med blå flammer. Jeg var under helvete. En mekanisk PC-stemme sa "you are in the basement". Jeg ble lettet. Det føltes som om at jeg fikk beskjed om at det mørkeste mørke var over.

Mer senere....