18. desember 2015


BloodshotEyes:

«Faen for et jævla forpult drittstoff heroin er. Og det verste er at når jeg først har det, og er rusa, så er det ikke noe særlig digg en gang!! Blir for slapp til å gjøre ting jeg vil gjøre, blir bare sittende på PCen som en zombie. Venner, damer, familie, hobbyer, egentlig alt som skal bety noe i livet mister mening. Og helt ærlig, jeg føler det har mistet mening når jeg har vært nykter en stund også (måneds tid).

Er jeg fucked resten av livet? Effekten av heroin endrer seg etterhvert. Jeg husker et av de første gangene jeg injiserte sent en natt i Oslo sentrum satt jeg på trikken på vei hjem og tenkte "slik vil jeg føle meg for alltid". Men nei, det er et eller annet som skjer i huet, kanskje noe med testosteron-nivået eller noe. Bruker man opiater jevnlig hindres produksjonen av det og man blir litt mindre mandig og drivkraftig kan man si.. Men når jeg har vært nykter en uke eller to glemmer jeg alt dette. Jeg tenker bare «et skudd, det blir akkurat som gamle dager». Nei ass. Det er bare en skuffelse hver gang.»



17. juni 2016

Pål sa aldri til foreldrene hvem det var han kjøpte dop av. Det eneste de vet er at han fikk en fast langer i et boligområde sentralt i Oslo. De gangene faren kjørte Pål til langeren, ble han behørig bedt om å parkere et par kvartaler unna.

Dagbladet har sporet opp mannen - en 40-åring fra Østlandet, som er straffet flere ganger for oppbevaring av heroin. I dag bekrefter langeren at han solgte dop til «Pål».

- Han husker jeg. En ung fyr, sier mannen til Dagbladet.

Da Pål handlet hos ham bodde han med kjæresten i en leilighet sentralt i Oslo. Blant ærverdige bygårder med stukkatur i takene solgte mannen heroin. Pål møtte ham i det åpne rusmiljøet ved Brugata. De utvekslet nummer.

Den første gangen Pål ble sluppet inn i den kaotiske leiligheten, sa langeren:

«Jaså, du skal ha heroin. Husk på at dette ikke er mye til liv.»

Når det først gikk så galt foretrakk foreldrene at Pål hadde en fast langer som han stolte på.

- Dealeren sørget også for at det var ordentlige varer, sier faren.

- Pål klagde et par ganger over at stoffet var for svakt, men det var i hvert fall aldri for sterkt. På gata vet du aldri hva du får. Pål snakket flere ganger om det åpne rusmiljøet: «De folka bryr seg ikke om noen ting», sa han.

«Pappa, sånn skal jeg aldri bli.»

- Hva tenker du om han som solgte dop til Pål i dag?

- Jeg vil ikke gjøre meg til dommer over folk som selger dop, sier faren.

- De er selv hektet på det jævlige stoffet. Jeg sa til Pål en gang at dette er det verste folk kan gjøre: Å selge og bidra til at folk går under. Nå skjønner jeg hvor desperat man kan bli.

Påls daværende kjæreste Ida husker at hun hele tida kjempet for å sette grenser for heroinbruken hans. Da hun eksempelvis flyttet til en ny leilighet, fikk Pål beskjed om at der var det forbudt med heroin.

- Han manipulerte meg nok litt, sier hun i dag.

- Jeg var jo så svak for ham. Han sa at han måtte jo få se den nye leiligheten min. Så smilte han lurt og tok fram dopet.

- Hvordan var det å sitte der når han skjøt heroin?

- Det var helt sykt, sier Ida.

- Men det rareste var at det ble så normalt til slutt, jeg hadde sett det så mye. Det verste var å se hvordan han blei når han var ruset. Til slutt så han jo ut som en helt annen. Jeg ble deprimert av det selv, en periode måtte jeg røyke hasj for å komme meg gjennom dagene. Mens jeg var på jobb tenkte jeg: «Er han død nå?».

Til slutt besluttet Ida at hun ville bryte kontakten med Pål.

- Jeg ville ha heroinen ut av livet mitt, sier hun.

En dag kom Pål gående på fortauet utenfor leiligheten hennes.

- Han ga meg en klem og spurte hvordan det gikk, men jeg så at han var ruset. Han skulle på rehab like etter, sov hos meg noen dager og det var veldig koselig. Men da jeg satt på bussen forbi Brugata noen dager etter, så jeg ham gjennom vinduet.

Hun sendte ham melding om det var ham hun nettopp så.

«Oh shit. Ja.», lød svaret. Ida skrev tilbake:

«Kos deg på rehab.»



BloodshotEyes:

«Selv når jeg er frisk som en fisk, uten abstinens, gir det liksom aldri slipp. Ikke bare rus-sug, men etter å ha overdosert en god del ganger, både med vilje og uvilje, virker en dødelig OD mer og mer fristende. Men siden jeg allerede har prøvd og feilet har jeg lagt den ideen på hylla. Har lite lyst til å våkne opp som grønnsak eller lam, og jeg har nok allerede mista et par milliarder hjerneceller. Det jeg driver med føles nesten ut som selvtortur eller masochisme. Faen som jeg har lidd etter jeg startet denne tråden, og likevel går jeg tilbake. Og det verste er at når jeg setter den tilbakefalls-smellen er det ikke så jævla digg uansett. Angrer som regel før rushet har gitt seg ... Nå føler jeg at jeg har nådd et punkt hvor jeg ikke har mer å si enn «drugs are bad, m'kay». »


30. oktober 2017

Etter lang tids helvete øynet foreldrene håp da Pål, utpå høsten 2017, til slutt fikk plass – og sa ja – til et behandlingstilbud på Manifestsenteret i Røyken kommune. Manifestsenteret er en ideell stiftelse som tilbyr frivilling, integrert behandling av pasienter med rusavhengighet og psykisk lidelse.

Det var bare en hake: Behandlingen startet ikke før tre måneder seinere. Ventetida ble tøff.

- Det var vanskelig å holde ham motivert for en behandling som først skulle ta til om tre måneder. Pål var i rus, abstinens og nykter, om og om igjen, forteller moren.

Gang på gang hørte de: «Dette var siste gang, jeg lover». Eller: «Bare en eneste gang til!».

- Vi var optimister. Vi var sikker på at Manifest var et bra sted for Pål. Selv om han ruset seg, tolket vi ham slik at dette var noe han på alvor ville. Vi ble etter hvert enige om en nedtrappingsplan. Han skulle få bruke litt fram til perioden han måtte til Aker sykehus for total avrusing før innleggelse på Manifest. Han var på Aker sykehus i seks dager. Dagen før han skulle reise til Manifest, var vi hos ham for å spørre hva vi skulle pakke i bagen han skulle ha med seg, sier moren.

Hun kommer aldri til å glemme Påls kontante svar: «Jeg skal ikke til Manifest.»

- Vi ble totalt knust, sier moren i dag.

- Håpet og troen på et annet liv, både for ham og oss, ble revet bort. Vi sa til hverandre at vi har gjort det vi har kunnet. Nå må han klare seg så best han kan på egenhånd.

Pål hadde ikke gitt opp håpet om å bli rusfri. Han ba NAV om hjelp til å søke plass på den rusfrie døgninstitusjonen Holmen. Det gikk fint i noen uker. Han likte seg der, fikk oppgaver med å ordne måltider til alle beboerne og kom også hjem på middag. Moren husker at hun tenkte: Skal han greie det på egenhånd?

- Men som så mange ganger før, sprakk han og ble kastet ut, konstaterer hun.

- Pål ville tilbake til Aker sykehus, men de ville ikke ta imot ham. Han måtte søke om plass på nytt. Han skulle få beskjed på onsdag, kunne ruskonsulenten fortelle oss. Da ble det Prindsen mottakssenter for rusmisbrukere i Oslo.

- Han tok ikke kontakt med oss, han ville ikke vise at han ikke klarte det.

Blant Oslos overnattingstilbud er Prindsen mottakssenter siste utvei. I hovedstadens gamle kullgassverk, i samme bygg som sprøyterommet, ligger de spartanske rommene. Som mest av alt ligner et frivillig fengsel – men som ofte er kritisk nødvendig for brukere som ikke har noe annet sted å gå.

Da Pål, utslitt, la seg til å sove den kvelden, glemte han å låse døra. Mens Pål lå i dyp søvn, stjal en annen overnattingsgjest telefonen og bankkortet hans. Da Pål oppdaget tyveriet morgenen etter, ble han så hysterisk rasende at han ble kastet ut.

- Han tilkalte meg, forteller moren. Hun kom til stedet så raskt hun kunne.

- Jeg sto sammen med ham da han ringte på dørklokka for å komme inn igjen. Jeg hadde overbevist ham om at det var et forsøk verdt å finne ut av om kanskje telefonen var slengt et sted der inne. I mikrofonen møtte han først en hyggelig damestemme: «Hei, er det deg, Pål?» Så kom det brått en brysk mannsstemme som minnet ham på oppførselen hans noen timer før. Og sa til slutt:

«Du kommer ikke inn igjen. Du er kastet ut.»

Marta Bjørke, institusjonssjef for Prindsen mottakssenter, sier til Dagbladet at de skal ta opp episoden internt.

- Uansett gjesters oppførsel skal vi som fagpersoner oppføre oss rolig og snakke høflig til folk, sier Bjørke.


Den siste kvelden


BloodshotEyes:

«For å utdype hvordan 2 + 2 måneder clean var. Jeg hadde ingen livsgnist i det hele tatt, selv om jeg fulgte de typiske rådene (men ikke like mye som jeg burde). Jeg kom meg på trening av og til, men mesteparten av dagen ble tilbrakt i senga på PCen, hvor jeg blant annet leste på opiatforum for å prøve å leve livet jeg savnet gjennom deres beskrivelser. Ikke en lur ting å gjøre med andre ord Ukenes høydepunkt var alkohol, bare et par ganger i uka, men likevel. I dag er jeg 3 dager clean og hvis jeg kommer meg gjennom gjørma denne gangen, og lever nykter-livet slik det blir anbefalt til punkt og prikke, så kanskje jeg har en mer positiv oppdatering når enn den skulle komme.»


30. oktober 2017

Pål kom hjem igjen. Noen dager etter episoden på Prindsen var moren til Pål ute med noen venninner. Da hun kom hjem like før midnatt, stakk hun innom på rommet hans og slo av en prat. Morgenen etter dro hun på jobb som vanlig.

- Pål var ikke pratsom denne kvelden. Men vi hadde en god samtale. Han spurte hvordan jeg hadde hatt det ute. Han var rolig og tenksom, slik han ofte var, husker moren.

Dagen etter, en onsdag, skulle alle tre på møte hos NAV. Det var også samme onsdag som Pål skulle få vite om han fikk plass på Aker sykehus.

Faren skulle vekke Pål, og banket på døra til rommet hans.

Ingen respons.

Faren åpnet døra og gikk inn i rommet.

- Der fant jeg ham livløs, sier faren til Dagbladet.

Han forsøkte gjenoppliving og ringte ambulanse. I løpet av få minutter var den fredelige eneboligen full av uniformert personell. Pål sitt liv sto ikke til å redde.

- Det jeg så, var et syn som jeg nok alltid må bære med meg, sier faren i dag.

Obduksjonsrapporten viste at Pål var nykter da han tok sitt eget liv. Han hadde mange ganger sagt til foreldrene at de aldri ville få se ham som junkiene i Storgata.

- Vi trodde og håpet at utsagnet betydde at han ville slutte med dopet, sier moren.

- Da Pål skjønte at han ikke ville klare å slutte, var det for ham bare en utvei.



Påls siste ord


Påls siste innlegg i tråden på Freak Forum er et svar på et spørsmål fra en annen bruker. Den andre forumbrukeren kaller seg «Rusmisbrukeren». 27. november 2017 spurte han Pål:

- Om du i dag ser en lignende tråd fra en annen bruker, ville du sagt «ikke gjør det!»?

- Absolutt, svarer Pål.

- Teste heroin i det hele tatt også. Meeen tror ikke det er mange som gidder å høre på rådene uansett.

En anonym skribent på Freak Forum hevdet i august i fjor at han/hun fikk bekreftet at Pål levde. Det er feil.