Sitter på et hotellrom langt hjemmefra og kjeder meg i dag, så jeg tenkte jeg skulle prøve å gi et slags referat av min session med ayahuasca tidligere i år.

Jeg har en ganske smal erfaring med rus fra tidligere. Det har vært mye alkohol opp gjennom årene, litt cannabis for en del år siden, men ikke noe annet.

Jeg visste på forhånd at det var viktig å ha en intensjon med reisen, og min intensjon var å finne ut av hvorfor jeg har et veldig overfladisk og anstrengt forhold til resten av familien min.

So...rent praktisk foregikk retreaten i utlandet, i landlige omgivelser (men ikke noe jungel). Første dag gikk med til mest å bare sitte i ring og fortelle de andre om hva som var intensjonen med retreaten, andre dag hadde vi en session med diverse øvelser ment til å knytte sammen hode og kropp, etterfulgt av selve aya-seremionien (den startet i 15-tida).

Jeg husker ikke hvor mange vi var totalt, men tror vi var ca 20 deltagere, ca 10 guider og 1 sjaman. Guidene var der for å hjelpe oss med papir, følge oss på toalettet, eller bare holde oss i hånda om vi følte for det. Alle hadde på seg helt hvite klær, og så hadde vi fått utdelt hver vår «søvnmaske». Noe lignende det man får kjøpt på apotek o.l til å ha på øynene for å sove i lyse omgivelser. Og så fikk vi ark og tegnestifter, så vi kunne tegne litt hvis vi ville det etterpå. Så begynte sjamanen å helle opp i små glass, som vi gikk opp og hentet en etter en. Så satt vi og holdt glasset inntil magen helt til alle hadde fått hvert sitt glass. Akkurat da satt jeg og lurte litt på hva i helvete jeg hadde begitt meg ut på, og lurte på om jeg skulle bare droppe hele greia. Men heldigvis var det en annen stemme inni meg som sa: «Bring it on! Dette trenger du!» Så så jeg bort på sidemannen min, ønska hverandre lykke til på reisen, og tømte glasset.

Jeg hadde grua meg på forhånd til å drikke det, siden jeg hadde lest at det skulle smake helt jævlig, men så ille var det faktisk ikke. Det smaker bark og kvist. Men ikke vondt på samme måte som gammel melk eller hjembrent. Etter inntak satt vi og mediterte oppover på chakraene, helt til vi selv følte for at det var på tide og legge seg ned på madrassen. Det som gjorde at jeg følte behov for å legge meg ned var at jeg kjente meg kvalm/uvel.

Jeg vet ikke hvor lang tid det tok før jeg begynte å kjenne virkningen, men det jeg merket først var at jeg fikk en god og varm følelse av å være omgitt av snille, hjelpsomme aliens (guidene), og at jeg var inne i et romskip. Men romskipet var her nede på jorden, for jeg følte samtidig en sterk tilknytning til jorda, og følte meg virkelig ”groundet”. Så begynte jeg å føle meg skikkelig sint(!) Jeg skjønte ikke hva eller hvem jeg var sint på, men jeg fikk plutselig for meg at sjamanen som gikk rundt og trommet var faren min og at han sto og lo av meg. Prøvde å spørre meg selv hvorfor jeg var så sint, og begynte å se masse episoder/hendelser fra da jeg var liten og foreldrene mine skilte seg. Fikk også se at jeg faktisk var veldig mye sint da jeg var liten. Og hvordan det kun var faren min som klarte å roe meg ned. Så forsvant faren min ut av livet mitt da foreldrene mine blei skilt, og så får jeg se masse minner av moren min som bare gråter og gråter, og at jeg bare slutter å være sint fordi jeg vil unngå at moren min skal gråte.
Jeg følte det blei hamra inn i meg igjen og igjen «du kommer deg ikke videre før du klarer å konfrontere foreldrene dine». Mye av det som skjer og det jeg «ser» er vanskelig å sette ord på, på en måte som gir mening for andre. Det er jo også veldig personlig. Men det handler om at jeg la veldig bånd på meg selv etter at foreldrene mine skilte seg. Jeg mista faren min og var redd for at moren min skulle forsvinne også. Det gjorde at det ble veldig viktig for meg å ikke bli sint, for det kunne gjøre at moren min blei trist. Og det ble veldig viktig å være snill.

Reisen varte ca 8 timer! Jeg drakk hvert fall 2 glass, men tror det var 3.

Dagen etter hadde vi en session med Holotropic Breathwork. Det var også en bra opplevelse. Her opplevde jeg å bryte ut i gråt to ganger i løpet av den timen det holdt på. Men det var gråt av glede, i sammenheng med det jeg opplevde dagen før. En slags glede over å se at jeg ikke trenger å skamme meg over å være sint. At sinne på mange måter bare er energi. Og at jeg heller bare må lære meg å uttrykke sinne på en annen måte enn da jeg var liten. Merker at det er vanskelig å beskrive det her uten å høres ut som en floskelmaskin som spyr ut klisjeer, men da jeg begynte å gråte var det som om det var en demning som brast. Jeg var så utrolig glad etterpå.

Da jeg kjørte hjem par dager etter kjørte jeg uten musikk. Og har aldri vært så mindful før. Det var så digg å bare kjøre. Følte meg bare glad fordi jeg hadde fått svar på det jeg lurte på, og gleda meg faktisk til å konfrontere fattern. Jeg fikk vite før jeg dro hjem at det kan være greit å prøve å ta tak i ting så fort som mulig, mens man fortsatt har ting friskt i minne, og før man detter tilbake til gamle vaner.

Det var ubehagelig å ligge der å brekke seg, men ellers følte jeg meg aldri redd på noen måte. Heller veldig trygg. Og en veldig sikkerhet på meg selv som jeg har tatt med meg. Er overhodet ikke redd for å dø, og med den vissheten så er jeg egentlig ikke redd noe lenger. På den annen side er jeg ikke helt klar for å dø ennå heller. Livet er mye mer spennende nå enn for et halvt år siden.



Et par dager etter at jeg kom hjem bestilte jeg flybillett for å besøke faren min. Så det gjorde jeg også. Jeg grua meg til det der, men visste at jeg bare måtte få det gjort. Jeg var faktisk redd for at jeg kom til å eksplodere av sinne og gjøre noe dumt, men det gikk overraskende bra. Han skal til og med komme og besøke meg. Og det har han aldri gjort før. Det gikk faktisk verre da jeg snakket med moren min. Da jeg vokste opp fikk jeg høre flere ganger at hun angret på at jeg ble født, at jeg minner henne om faren min (ikke akkurat noe kompliment siden hun hater han) osv, men jeg har alltid bare overhørt det og ikke sagt noe på det. Av den helt idiotiske grunnen at jeg vet hun ville blitt veldig lei seg hvis jeg hadde sagt at det er det noe av det verste en mor kan si til barna sine. Men det der er vel en sånn ting barn ofte gjør ovenfor foreldre.
Så det der gikk jo over all forventning. Men husker jeg skulle ønske jeg hadde noen å snakke med rett etterpå. Det var så mye jeg lurte på. Som om de tinga jeg «så» da jeg var påvirket av ayahuasca var reelle, eller om det bare var innbilning? Hva er det beste å gjøre nå?

Jeg ser jo nå i ettertid hvor mye det her egentlig har preget meg, på den måten at jeg er veldig konfliktsky. Og det er jævlig kjipt å innrømme for meg selv. «Jeg er konfliktsky». En ting er jo at det er feigt, men det verste er hvor uærlig det er. Både ovenfor andre og meg selv. Og jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal komme meg ut av det. Hvordan slutter man liksom å være konfliktsky? Begynne å krangle med gudoghvermann om bagateller? Det heter seg at øvelse gjør mester, og at man må eksponere seg selv for det man syns er vanskelig. Så jeg kjenner jeg har noe å jobbe med her fremover. Jeg merker at jeg har litt «kortere lunte» nå. Jeg snakka til en fyr som kjefta på bikkja si på gata i Gdansk, og jeg kjefta på en full fyr som snakka til meg på en flyplass. Merker jeg er mer frittalende nå.

Har tenkt mye i ettertid, og ser at spesielt i forbindelse med en hendelse for noen år siden forverret jeg meg og blei enda mer opptatt av å bare prøve å være snill. Jeg er helt oppgitt over alle de rare tingene jeg gjort, spesielt de siste ti årene. Hvor hardt jeg prøver å være snill og grei hver gang livet har gått i mot meg. Så har min strategi vært å prøve å bli enda snillere og hyggeligere. Kjørt lass med leker og klær til østeuropa, ga 1000 kr hver mnd i noen år til en fattig østeuropeisk familie så de skulle ha råd til utdannelse til unga, enda jeg hadde dritdårlig råd sjøl på den tida. Jeg fadet ut kontakt med alle gamle kompiser av helt teite moralistiske grunner. Jeg har innbilt meg sjøl at jeg må holde meg unna folk med «dårlig moral» så de ikke kan ha noe dårlig innflytelse på meg. Verste er jo at de ikke har vært dårlige folk heller, men bare fordi de drikker, bruker dop, ikke jobber etc.

Føler meg ellers veldig «frigjort» nå. Jeg har alltid likt store tatoveringer. Og jeg er nesten ferdig med en på ryggen, og skal ta en full sleeve på nyåret. En skikkelig sinna drage som spyr ild, for det var snn jeg følte meg da jeg lå og pustet og hveset under Breathworken, og for å alltid kunne minne meg på at jeg også har rett til å være sint. Det som har holdt meg tilbake før er hvordan det blir tatt i mot på jobben. Men jeg merker at sånt bryr jeg meg ikke om lenger.

Jeg burde ha snakket med noen før jeg dro om hva jeg skulle. Det var litt dumt at jeg ikke hadde noen å prate med dette om da jeg kom hjem igjen. For jobben gjøres på mange måter nå i ettertid. Ayahuascaen stikker høl på byllen, viser hva som er grunnen til at ting er som de er, og hva du må gjøre med det. Og det som har vært et problem for meg er at jeg ikke kjenner noen andre (som jeg veit om som har gjort det her). Og jeg savna virkelig noen å prate med det her om da jeg kom hjem. Ok, jeg er konfliktsky. Hva gjør jeg med det? Dette er liksom ikke noe man slenger ut over lunsjbordet på jobb når man snakker om hva man har gjort i ferien.

All ære til de som virkelig har mye i bagasjen, og tør å se seg sjøl ved å drikke ayahuasca. Mine «problemer» er vel det som må kunne kalles i-landsproblemer, og jeg har heldigvis ikke noen forhistorie med omsorgssvikt, mobbing, seksuelt misbruk eller andre traumer.

Har hørt noen si at en reise med ayahuasca er som 10 år med terapi. Det veit jeg ikke, men jeg oppnådde hvert fall mer enn jeg har gjort med 5 år yoga og meditasjon. Samtidig så tror jeg ikke ayahuasca er noen quick fix for alle. Man må ha ressursene til å kunne «jobbe» med de tingene ayahuascaen viser deg i etterkant. Hadde jeg vært i et avhengighetsforhold til foreldrene mine på noen måte ville det kanskje vært vanskeligere å konfrontere dem. Og jeg har ellers alle de ressursene som må til for å ta tak i det som må tas tak i.

Jeg var først helt sikker på at jeg kom til å reise igjen, men er mer usikker nå. Litt fordi jeg fortsatt integrerer det jeg har med meg fra den reisen jeg var på, og fordi jeg ikke vet hva som evt skulle være intensjonen min med å ta en ny reise nå. Jeg vurderer derimot å prøve å delta på Holotropic Breathwork igjen snart. Utrolig kult å se hvor langt man kan komme bare ved å puste. Og ikke minst fordi det er litt mer sosialt akseptert å si at man har gjort pusteøvelser en helg, enn å si at man har drukket et heksebrygg fra Amazonas som står på narkotikalista. Det er noe av det beste som har hendt meg. Den frihetsfølelsen jeg har hatt etterpå er ubeskrivelig. Fri fra alle de bånda jeg har lagt på meg selv. Og jeg har fått et mye bedre forhold til foreldra mine enn jeg hadde før. Faren min skal til og med komme og besøke meg snart. Det blir i så fall første gang han kommer og besøker meg siden jeg flytta hjemmefra for over 20 år siden.

Litt fortvilende å ikke ha noen å fortelle det til. Jeg hadde mest lyst til å rope det ut i en facebookstatus, fordi det snudde opp ned på alt, men det er jo nærmest ensbetydende med sosialt selvmord å legge ut sånt. Kanskje litt feigt, og kanskje et tegn på at jeg fortsatt er konfliktsky. Men... Utrolig dumt hvert fall at det skal være sånn.

Håper det her ga mening for noen. Det er hvert fall sånn jeg opplevde det. Andre som har levd andre liv vil så klart få helt andre opplevelser.