Tøffetom: Det er opplagt at du antageligvis har veldig mye å tilføye denne diskusjonen ut fra egne erfaringer enn mange andre, kanskje meg selv inkludert. Men å fraråde TS å høre på andre enn nettopp deg blir for dumt. Det er ingen mennesker som er like, og TS kan fint dra nytte av andre sine synspunkt enn akkurat ditt. Jeg tror vi kan være enige i at det ikke finnes noen fasitsvar her, bare en haug med subjektive syn. Så jekk deg ned 42 hakk ;-)

Jeg mener at ultimatum er det eneste som fungerer. Det er min erfaring med rusmisbrukere. Senest denne uken så jeg på God morgen Norge en sønn som satt et ultimatum for sin mor. Jeg tror på den ene siden at dette ansvarliggjør mannen til TS og på den andre side skåner mor og barn for et unødvendig helvete med tillitsbrudd og håp som stadig går i vasken. Jeg tror på sikt at dette ikke er bra for et barn, på samme måte som at et amfetaminmisbruk ikke et særlig gode oppvekstvilkår for et barn.

For å holde oss til dette tilfellet med daglig bruk av amfetamin så er svaret opplagt. Man er faktisk ikke skikket som forelder, det er udiskutabelt og de som mener noe annet er sannsynligvis ikke helt i vater selv. Å være tilstede i barnas liv er noe misforstått om man tolker det som å være fysisk tilstede. Har sett altfor mye konsekvenser til at jeg noensinne kommer til å la meg overbevise om noe annet.

Jeg vet ikke hvordan det fungerer med tisse/blodprøver uten å involvere myndighetene, men ville nok sett på den muligheten i samråd med lege for over en lenger periode å slippe gå med en konstant uro om vedkommende bruker. Amfetamin skaper kansje de verst psykelig manipulerende ruspersonlighetene.