Tusen takk for mange gode svar. Jeg kommer ikke til å stille noe ultimatum før jeg vet at jeg klarer å gjennomføre det jeg "truer" med, hvis ikke blir det bare mot sin hensikt tenker jeg. Er også redd det er større sannsynlighet for at han lyver mer da hvis det blir sånn "endelig". Jeg ønsker jo ikke å miste han, eller vende han ryggen og håper selvfølgelig det kan ordne seg. Det er jo mannen i mitt liv. Men i og med at han har "lurt" meg så lenge så vet jeg jo ikke om jeg er veldig naiv, så dr jo litt derfor jeg henvender meg til dere for å høre andres meninger om saken. Mange har erfaringer i den ene og andre retningen som er kjempe verdifull for meg å høre om. Ting fungerer jo stort veldig greit og han er som sagt veldig flink med barnet vårt og en velig snill ektemann, men det er jo fare for at han blir tatt på noen måte, mister jobben pga det, mister lappen, barnevernet blir blandet inn, bøter eller fengsel kanskje, det er jo veldig slitsomt å gå og være redd for dette og i tillegg så har man denne magefølelsen støtt og stadig om at noe ikke stemmer. Jeg som kjenner han så hodt merker jo at det er noe, men klarer ikke alltid sette fingen på hva det er. Det kan være stemningen hans, meninger, altså småting som jeg bare kjenner på meg at ikke stemmer. Og selvfølgelig er lynnet hans mer ustabilt og han kan være mer irritabel og irrasjonell. Men man lærer seg på en måte å "overse" enkelte ting og styre unna det som man vet utløser krig. Men jeg vil på ingen måte at barnet vårt skal måtte oppleve de følelsene jeg sitter med og har hatt de siste årene, og barnet kommer til syvende og sist før min kjærlighet til han hvis ikke det løser seg snart. Jeg har sett og kjenner mange rusmisbrukere og er godt kjent med hvordan det fungerer, har brukt selv på fest noen ganger tidligere i livet men for meg er ikke det noe i det hele tatt. Jeg vet at dette kan skje den beste, og med mennesker fra alle sosiale lag, men veldig mange av de jeg kjenner til og vet om har det bare gått nedover med. Min mann er veldig opptatt av hygiene, tannstell, lukter alltid godt og går til frisøren så han ser alltid stelt ut. Vi har hatt mange gode samtaler disse dagene og jeg føler meg mer positiv nå, jeg har faktisk troen på at han kan klare dette, men vet jo at veien blir tøff fremover. Han er mye mer ydmyk i forhold til problemet sitt og sier han vil gjøre hva som helst for at jeg skal kunne stole på han. Han skal snakke med legen sin, og var usikker på om han skulle fortelle det på jobben(noe jeg frarådet han å gjøre) , men keg føler vi er på rett vei. Kjenner noen av dere til disse urinprøvene som man kjøper på nett for å teste narkotika? Er det noe som fungerer som vi kunne brukt slik at jeg kan få tilliten tilbake? Er det svindyrt med slike hjemmetester? Eller vet dere evt. Om andre ting som kunne avslørt misbruk? Han får ikke store pupiller og "tics" lengre, og jeg finner heller aldri spor etter noe som helst slik jeg gjorde av og til tidligere for han er blitt god på å gjenme unna. Ps, jeg må bare svare innimellom når jeg får tid så blir litt oppdelt, beklager det.

Oriento: Takk for svar. Jeg har støttet mannen min i tykt og tynt i alle disse årene, men det er ett slag i trynet å få vite at mistankene og uroen man har hatt stemmer på tross av at han har nektet og lovet på tro og ære at han ikke gjør det. I tillegg har han beskyldt meg for å være sinnsyk som dikter opp noe sånt etc, etc, så man blir tilslutt velsig i tvil på hva som er sannheten og ikke og man blir også mer og mer forsiktig med å konfrontere fordi det blir ett helvette hver gang og man har ingen faste bevis...så man "vet " at det er noe, men klarer ikke gjøre noe med det like vel og det enklste er da å bare prøve å leve med at det er sånn... I tillegg så fungerer ting greit ellers så man ønsker jo ikke å skille seg heller og da blir det lett at man lar det skure og gå i stedet for.... Jeg er gift med mannen og har ett barn med han så jeg har ett ønsker om å få det til å fungere naturligvis, å bli kalt offer gir meg fint lite tilfredstillelse i denne saken, det håper jeg du skjønner. Men jeg har ikke bare ansvar for meg selv lengre, men også ett lite barn så jeg må jo nesten ta affære hvis jeg ser at dette ikke blir noe bedre. Det er jo også alle disse andre risikoene som ett slik misbruk medfører som jeg ikke vil utsette barnet mitt for. Men ut over det så håper jeg jo at han klarer dette og jeg vil selvfølgelog hjelpe han det jeg kan, men det er vanskelig å vite hvor grensen skal gå for når man skal gi opp. Derfor ønsker jeg å høre deres erfaringer og få tips og innspill fordi jeg har ingen å snakke med dette om.