Sitat av
Stine82
Oriento: Takk for svar. Jeg har støttet mannen min i tykt og tynt i alle disse årene, men det er ett slag i trynet å få vite at mistankene og uroen man har hatt stemmer på tross av at han har nektet og lovet på tro og ære at han ikke gjør det. I tillegg har han beskyldt meg for å være sinnsyk som dikter opp noe sånt etc, etc, så man blir tilslutt velsig i tvil på hva som er sannheten og ikke og man blir også mer og mer forsiktig med å konfrontere fordi det blir ett helvette hver gang og man har ingen faste bevis...så man "vet " at det er noe, men klarer ikke gjøre noe med det like vel og det enklste er da å bare prøve å leve med at det er sånn... I tillegg så fungerer ting greit ellers så man ønsker jo ikke å skille seg heller og da blir det lett at man lar det skure og gå i stedet for.... Jeg er gift med mannen og har ett barn med han så jeg har ett ønsker om å få det til å fungere naturligvis, å bli kalt offer gir meg fint lite tilfredstillelse i denne saken, det håper jeg du skjønner. Men jeg har ikke bare ansvar for meg selv lengre, men også ett lite barn så jeg må jo nesten ta affære hvis jeg ser at dette ikke blir noe bedre. Det er jo også alle disse andre risikoene som ett slik misbruk medfører som jeg ikke vil utsette barnet mitt for. Men ut over det så håper jeg jo at han klarer dette og jeg vil selvfølgelog hjelpe han det jeg kan, men det er vanskelig å vite hvor grensen skal gå for når man skal gi opp. Derfor ønsker jeg å høre deres erfaringer og få tips og innspill fordi jeg har ingen å snakke med dette om.
Jeg forstår dine tanker om evntuelle utfordringer som kan dukke opp i fremtiden forbundet med hans bruk/missbruk med tanke på barnet deres. På samme måte vil jeg si barnet vil lide uansett på grunn av dette, dersom dere skilles og han ender på et hardere kjør enn han har hatt frem til nå fordi han ikke ser noen grunn til å opprettholde en viss normalitet... ja da vil dette barnet vokse opp med far han ser rave rundt i gatene og inn ut av fengsel og what not. støtt han og motiver han til å ta urinprøver 1 gang i uken hos legen med følge på do. han må for all del ikke utlevere seg på jobben, dette fremstår for meg som et meget dårlig trekk. da spesilet med tanke på at han vil få mindre behov for å "leke " normal og det er en grense som er verdt å overholde. jeg ble vel mest hissig på div som uten videre dømte han og rådet deg til å dumpe han...! får han ikke hjelp og støtte gjennom dette så vil barnet ditt dessverre få negative opplevelser av an narkoman som far uansett om dere skilles eller ei.. du vil miste mannen du elsker, og han vil miste sin enste grunn til å ville endre seg.. trippel tap slik jeg ser det. men det er nå meg. synes det er flott du vil høre litt kontroversielle meninger før du setter deg på bakbeina. ( jeg ville sagt: vi elsker deg, vi trenger deg og vi skal komme gjennom dette sammen... fremfor: slutter du ikke så går jeg fra deg, stakkars barnet vårt og alt annet som kan tynge samvittighten hans så til de grader at han vil få behvo for en ny dose...) tror også at psykolog samtaler kombinert med urinprøver vil komme til kjernen av problemet hans. STÅ PÅ
