Jeg kjenner også flere som har sluttet med amfetamin, så at ingen klarer det uten hjelp er bare tull. Selv fikk jeg bare så nok en dag at jeg ikke rørte det igjen på flere år. Det var også i en situasjon hvor livet raste sammen rundt meg.

Jeg tror i motsetning til andre her ikke noe på at man kan trappe ned og få mer kontroll på bruken før man slutter. Man må slutte mens man er motivert, og akkurat nå som han er redd for at hele livet skal rakne er han forhåpentligvis det. Man må ikke kaste bort den motivasjonen på å tillate seg å bruke bare litt, for plutselig en dag er motivasjonen vekk og da blir det umulig å komme i mål. Det er tøft de først ukene og månedene, men så blir det lettere. Om han skulle ha noen feilskjær går det an å tilgi det så lenge han er ærlig om det og viser at han fortsatt vil. Skulle det vise seg at han trenger hjelp, så skaffer dere ham hjelp.

Det viktigste etter mitt syn er at han tar ansvar for å bygge opp igjen tilliten mellom dere. Du skal ikke være nødt til å fungere som en vaktbikkje som går med en gnagende mistanke og uro hele tiden. Du skal ikke være nødt til å spionere for å finne ut om han ruser seg. Det er kjempeviktig at han er klar over at han er nødt til å gjøre en innsats her i bytte mot at du støtter ham gjennom en vanskelig tid. Det er han som må ville slutte for sin egen og familien sin skyld, det er ikke noen annen måte å gjøre det på.