Dette er et så absolutt overkommelig problem for dere, men du må klare å spille kortene dine riktig. Selv har jeg førstehåndserfaring fra avhengighet av blant annet amfetamin, og mye erfaring med avhengighet i nære relasjoner.

Jeg er altså en ekspert på emnet, og det første du må gjøre er å begynne å høre på meg og stenge ute dem som bare synser og våser. Det samme gjelder helsepersonell, rådgivere m.m. Dette er en problemstilling du må holde for deg selv mer enn noe annet. Du elsker vel din mann, og dere elsker deres barn. Hold øyet på ballen og det som er viktig. Ja din mann er narkoman, men nei; det er ikke verdens undergang.

Det første du må gjøre er å få perspektiv på problemet. Krisemaksimering har aldri funket for noen, noe det forsåvidt ikke virker som om du driver med. Men for å komme på bølgelengde med virkeligheten og din mann så må du ikke bare unngå krisemaksimering; du må vel nærmest bagatellisere (relativt til normalreaksjonen). Ja han er narkoman, ja han tar narkotika daglig. Men det gjør også den 12 år gamle nabogutten med super-ADHD, uten at det skal være noe videre emne i denne tråden. Ikke tenk på han som en narkis, det er altfor mange koblinger i hodet ditt som gir uberettigete assosiasjoner. Tenk på det som et personlig problem for din mann, som du skal hjelpe han å overkomme.

Når det gjelder dette med å ligge syk osv; amfetamin gir ikke abstinenser i den forstand. Det er normalt å være utslitt i noen dager eller en liten uke, fordi kroppen er sliten og en er vandt til å være "kvikkere". Det er ingen umulighet at han er tilbake til godt humør og oppe å står etter noen dager.

Ved siden av å proporsjonere problemet så må du forstå problemet, du må forstå din mann, og du må forstå prosessen som vil komme. For å få til dette må dere etablere en trygghet i kommunikasjonen dere imellom, du må akseptere at sannheten er noe du helst ikke vil vite. Ting som høres helt galt ut - som at han tar seg en strek rett før familiebesøket dere skal i - er deler av en sannhet det i praksis er umulig å innrømme for en fungerende narkoman.

Du må forstå at enda han vil, og enda han deler med deg, så vil han sprekke. Gang på gang på gang. Da må du klare å være støttende, å forstå at dette er et årelangt problem som ikke blir løst på en dag. Det beste du kan gjøre er å være støttende, forståelsesfull og utholdende. Det er nettopp utholdenheten folk svikter på; de prøver i noen uker, og så begynner de å føle seg sviktet, lurt, etc.

Forstå at din mann aldri har hatt noe reelt valg når det kommer til sannheten, fordi sannheten er så stigmatisert og induserer så sterk fordømmelse fra den uvitende verden rundt.

Du må også forstå at missbruket sannsynligvis har en langt større dimensjon enn i dine villeste fantasier. Vær forberedt på alt, og holdt fast ved det faktum at du tross alt sliter med engang å merke det. Dette er hans personlige problem.

Samtidig så er du selvsagt i din fulle rett til å dumpe han. Ingen kan tvinges til å måtte håndtere sin utvalgte sine skjulte problemer. Men her er det enten/eller. Du må bestemme deg for om du synes denne kampen er verdt det, og du må huske at det kan bli en lang en. Å bli nykter kan ta alt fra uker til livstider.

Er det NOE i TS sin beskrivelse som tilsier at han er uskikket som far? Her har vi en dame som ikke klarer å se på mannen om han tar. Dette er i første omgang et personlig problem for mann, som indirekte utvikler seg til et problem for henne - først og fremst med tanke på tillit.

Et ultimatum er verdiløst i situasjoner som denne.