Ja, jeg er helt enig Nooneofthem. Da han innrømmet det første gangen var han veldig realistisk i forhold til at han er så avhengig og at han var narkoman, da snakket han om å gå å snakke med legen sin, søke hjelp etc, men så virker det som at det har sklidd litt vekk igjen og nå vil han prøve på egenhånd først, og Så kan han gå til NA e.l hvis ikke det går. Legen hans er ikke tilbake før om to uker. Tror han syns ordet narkoman er forferdelig hardt og nedverdigende og forbinder det kun med tunge heroinmisbrukere som bor på gaten om du forstår meg rett...

Tusen takk Susa, det håper jeg også. Ja, jeg føler han har ganske mye å gjøre for å overbevise meg og gjenskape den tillitt og trygghet som er nødvendig. Det som gjør meg optimistisk er at han har fått en annen ro de siste årene til å være hjemme, og ikke så interessert i festlivet, og han er som sagt en veldig hengiven og flink pappa. Spørsmålet er jo så klart om det kan reddes unsett etter så mye bedrag... Vet ikke om han skjønner hvor mye han har såret meg og slitt meg ut... Men ble til slutt som du sier at jeg orket ikke kave meg så mye opp med det lengre, lot det mer skure og gå... Ble ikke bedre uansett hvor mye energi, våkennetter og tårer jeg brukte...

Men hva tror dere om å fortsette å oppholde seg i samme dårlige miljø når man skal slutte med amfetamin? Det er jo her han har vennene sine og den andre halvdelen av livet sitt, så han er jo veldig redd for å miste det også... Jeg er skeptisk da jeg ikke tror vi hadde vært i denne situasjonen hadde det ikke vært for omgangskretsen hans...