Kan ikke si jeg er stolt av noe sålangt i livet. Jeg har stort sett flytt med strømmen og aldri utmerket meg hverken som student eller i arbeidslivet eller på noen som helst annen måte. Så ble jeg psykisk psyk av den kroniske sorten og det som var av drømmer forsvant da jeg til sist innså at jeg nok aldri blir helt frisk. Nå lever jeg for de små gleder, det kan være en kopp kaffe på cafe med noen jeg ikke har sett på en stund eller en tur i marka.