Sitat av
Stray_Wanderer
Jeg synes at det er nokså uempatisk av mannen din å bare gi opp på deg så raskt. Jeg kjenner selvfølgelig ikke til situasjonen deres, og jeg kan se for meg at mannen din ville beskytte barnet først og fremst, men å ikke engang prøve å forstå, sette seg inn i den psykiske tilstanden til partneren, det grenser med ondskap i mine øyne. Selvom "ondskapen" skyldtes ignoranse ang rus og psykisk helse, så vil jeg tro at enhver mann som elsker og bryr seg om partneren sin ville forsøke å hjelpe og forstå så godt han kan først. Greit å holde barnet på avstand mens mor er på kjøret, men han trengte ikke å gi deg den psykiske påkjenningen med å forlate deg fullstendig da du allerede var langt nede. Litt av en mann må jeg si.
Her har jeg ikke annet å si enn tusen takk for helt spot on på hvordan jeg selv opplevde tiden etterpå når det gjaldt eksens håndtering av situasjonen.
Men for å si det slik. Han er den typiske «Fru Berg» på 90 år som ikke vet hva en paracet er en gang. Når man skal prøve å forklare helt basic ting som angst eller depresjon så går det ikke inn uansett hvor mange ganger jeg prøvde nettopp fordi det ikke ligger naturlig hos ham.
Han er en person som står opp om morgenen, går på jobb, kommer hjem og spiser middag og legger seg. Sånn går dagene hans på repeat uten å noengang tenke over helt menneskelige problemer. Så lenge han bare hadde en mor til barnet, et hjem, bil, jobb og normal fasade var han happy. Han var glad så lenge han bare hadde ei han, uten å tenke videre over det.
Null kommunikasjon i det forholdet. Han er oppdratt veldig konservativt. Vet heller ikke hva det vil si å oppleve et dødsfall eller å ikke mestre helt grunnleggende ting i livet.
Sikkert meningen å ikke skulle være sammen med han der lenger
