Jeg var 21 når jeg begynte å ruse meg. Jeg hadde jobb i hjemmetjenesten, men i fødselspermisjon hjemme med ei lita ei på 6 mnd, var sammen med barnefar, vi hadde to biler og fin leilighet. Jeg var kjempepen, slank og veldig spiseforstyrret med alvorlige søvnproblemer. Vi var ei uke på ferie i Oslo sommer 2014, helt tilfeldig og uvitende hadde jeg leid oss hotell i Brugata av alle steder!

Jeg sleit den gangen så hinsides med spiseforstyrrelser og søvn om natten at jeg vrir meg i alle ledd av og tenke på det. Det var slettes ikke jenta vår på knappe 6 mnd som holdt meg oppe. Det var spiseforstyrrelsen som gjorde at jeg alltid sleit med å sove, eller slappe av ordentlig siden jeg var 15 år.

Misforstå meg rett, alt jeg noengang gledet meg til den tiden jeg gikk gravid var å få den aldeles nydelige 5-åringen jeg har i dag til verden. Hun var den absolutt mest perfekte babyen noengang, og sov hele natten fra kl 20 til 9-10, neste morgen. Snill som et lam og over hodet ikke krevende.

Pappaen var på jobb om dagene, og jeg koste meg jevnt over med å gå hjem om dagene med henne, men spiseforstyrrelsen var værre enn noen gang etter graviditeten. Til tross for at jeg var på vei nedover med vekta etter fødsel, gikk det alt for treigt for mitt spiseforstyrrede hode, dessverre. Den dag i dag kan jeg se bilder av meg selv fra den tiden og tenke: hva i all verden? Jeg var overhodet ikke stor, lubben eller tjukk! Jeg var faktisk dødsfin, og lengter så tilbake at det stikker i meg..

Dette tok hele fokuset fra babyen og jeg klarte ikke å nyte tilværelsen hjemme til slutt. Det ble kjedelig, og ensformig. Til slutt var tankene mine en annen plass når jeg kunne stå og skifte bleie, eller kose med henne. Jeg gav omsorg, men ikke tilstedeværende i nuet likevel.

Da vi var i Oslo siste kvelden, lå hun og pappaen sin og sov søtt på hotellrommet. Jeg fikk som vanlig ikke sove, og gikk utenfor for å ta meg en røyk bare før jeg skulle gå opp å prøve igjen.

Jeg satt på huk å røyket, når en fyr i tredveårene kom syklende. Han spurte om han kunne sette seg et par meter unna meg og røyke. Før det hadde gått minutter, spør han «er du hypp på å kjøpe røykings?» nei takk sier jeg. Før jeg helt uten videre plutselig ikke har noen hemninger eller noen grunn til å gjøre det jeg gjorde. Jeg kan ikke få sagt hvor hinsides mye jeg angrer i dag!
Jeg spurte «har du ikke noe å sove på da? Hva som helst. Jeg er ikke så fan av hasj» og fyren sier: «jeg har 2 stk 8 mg subutex om du er intr?»

Jeg sier: «ok, hvor mye skal du ha for dem?» han sier: «300 per» og jeg løper faen meg over til Narvesen og TAR ut 600 til han. Er det seriøst? Hvordan kan det ha seg at jeg bare stengte ut alt som het ansvar og samvittighet ovenfor datra mi? Jeg skjønner det ikke.

Fyren sa «nå har du nok til å sove i 16 netter om du deler de opp i ca 16 biter».

Jeg tok dem og gikk opp tilbake til hotellrommet hvor kjæresten og babyen min sov. Mens de sov satt jeg på badegulvet med låst dør og hakket opp subutex. Herregud.

Så deilig har jeg aldri i mitt liv sovet før! Gikk fint å få med seg resten av suben på flyet hjem. Brukte de selvfølgelig opp. Når jeg var tom hadde jeg utviklet en alvorlig avhengighet åpenbart, og begynte å spørre legen om paralgin forte igjen for ryggsmerter (har pleid å hatt de på resept før, men da brukt de som forskrevet uten tanker om misbruk) Og hele høsten misbrukte jeg paralginene.

Hver kveld etter lisjmor var lagt og plikter gjort var det eneste jeg så fram til og gledet meg til var å hyve innpå 10-15 paralgin på sengekanten med en kartong melk (de var ekkel og svelge husker jeg) for så og legge seg på senga og scrolle på mobilen, eller noe annet. Alt var uansett behagelig så lenge jeg hadde de.

Mens legen skrenket inn gradvis, utvidet jeg barrierene mine. Begynte å kjøpe paralgin illegalt av selgere som tok grov betaling av 20
stk for 2000kr!

Klarte å holde fortet gående nesten hele høsten med å finansiere dyre opiater foran familie, kjæresten og tok meg av en snart ettåring i hus, helt til jeg havnet borti feil kontakt.

Barnevernet kom inn rett før jul. De var på bare 2 hjemmebesøk før det ble bestemt at faren skulle ha omsorgen for henne i 6 uker til jeg kom meg på beina. Han støtet meg helt vekk med en gang dette ble oppdaget på grunn av manglende kunnskap. Jeg kunne egentlig ta meg sammen og fortsatt beholde omsorgen og ingen konsekvenser i de 6 ukene, men til min fortvilelse ble alt forværret isteden.

Plutselig satt jeg å gjorde klart et skudd med heroin. Jeg skjønte aldri helt hvordan eller selve teknikken med å sette sprøyta riktig, så jeg endte alltid med å bare sette det subkutant (altså i fettvevet) haha! Eller i muskelen for å få det inn. Det tok ikke mange dagene før jeg kun var fysisk avhengig!

Dette pågikk i 2 måneder! Kjøpte heroin, satt det i fettvevet, brukte opp, og satte subkutant. Jeg fikk aldri noen spesiell rus utenom det velværet av å gjøre seg frisk hver gang.

Jeg tror at det som reddet meg var at jeg aldri fikk kjenne det ultimate kicket heroin kan gi deg om du setter det rett i blodomløpet. Siden jeg aldri fikk til å treffe årene vet jeg ikke hva det vil si å få det rushet. Det er jeg veldig glad for.

Derimot, gikk det en annen vending. Jeg satt dødsabstinent hjem til en speedselger. «Ta deg ei justering med amf om du er så dårlig» så sa jeg at det tviler jeg på hjelper.

Mefedron, mephedrone(?) mfx8

Men noe annet han hadde istedenfor var mefedron eller mfx8? Tror jeg han kalte det. Det tror jeg hjalp faktisk! Jeg satt plutselig i ei leilighet med fullt av speedfreakere i mange uker sammenhengende. Jeg ble satt skudd på hele tiden. Og da var det gjort. Dette holdt jeg på med i to år helt til 2017 når jeg hadde fått nok! Ble kvalm og fikk avsmak fra alt som jeg forbinder med amfetamin og ensom tilværelse.

Har gått ukentlig på urinprøver siden 2017 og endelig omsorg for barn igjen.

Min dyreste erfaring noen gang.