Ingen rusmidler.


Jeg klarte å være åpen til en viss grad, men jeg merket at timene gikk til å snakke om ting som i utgangspunktet ikke er relevant, som for eksempel familiehistorie og oppvekst. Dette er ting jeg har gått gjennom i kognitiv terapi mange ganger tidligere med andre psykologer, og det er ting jeg ikke får gjort noe med. Jeg vet jo egentlig hvorfor jeg tenker som jeg tenker og hvorfor jeg er deprimert, jeg trenger å fikse det som et er problematisk nå. Og jeg vet jo sånn ca. hvordan jeg skal klare det, men når jeg ikke får til å snakke om det, så blir det jo vanskelig. Har ikke prøvd å skrive, for når jeg skriver så klarer jeg å sette ord på absolutt alt. Det blir veldig detaljert, og langt. Og jeg skal innrømme at jeg både skammer meg og er flau over tankene. Jeg klarer ikke stole på at psykologen ikke dømmer meg, og jeg tenker automatisk at psykologen deler mine tanker om meg og det syns jeg er sårt.

Jeg er allerede overvektig og sliter allerede nok med kropp og selvbilde. Så jeg klarer ikke endre innstilling når det kommer til eventuell vektoppgang. Det med å trene, gå tur, spise sunt og variert er noe jeg klarer fint i de gode periodene, for da er jeg motivert til å ta vare på meg selv og jeg legger merke til hvor godt det gjør for psyken. Men så krasjlander jeg plutselig og klarer det ikke mer fordi jeg ikke ser poenget i å jobbe hardt for et håpløst prosjekt.

Men ja, jeg går i ring. Venter bare på en bedre dag nå, men det kjennes ut som den er langt borte. Jeg jobber aktivt daglig med å endre tankesettet og gjøre småting som kan gjøre ting bedre, og noen dager kan jeg ha det ok i et par timer, men så raser det fort sammen igjen.


Nei. Jeg fungerer i jobb og er ikke alvorlig deprimert, så tror ikke ketaminbehandling er aktuelt for meg. Depresjonene mine er moderate, noen dager kan det være så ille at jeg ikke orker å dusje eller pusse tenner, sliter med å komme meg på jobb og slike ting.

Det er også enkelt for meg å bare "lide i stillhet" (nå hørtes jeg stakkarslig ut, ikke meningen) fordi jeg er flink til å ta på meg en maske, familien min vet ingenting og jeg har ikke venner eller en omgangskrets i det virkelige liv. Med andre ord ikke muligheter for å teste ut eksempelvis MDMA heller.