Kjenner meg litt igjen i historien din; litt.

(PS: Jeg er ikke her for å gi deg råd, det er jeg ikke i en posisjon til i det heletatt. Men har meninger.)

Det som har hjulpet meg mer enn noe annet har vært en skikkelig terapaut, den ufordømmede, dype og visdomsfulle typen..

Jeg tror du først og fremst trenger reell støtte, og en kommunepsykolog med null erfaring av hva psykedelika eller alternative tilstander er er kanskje ikke det beste valget av en støttespiller.

Det min terapaut har fokusert på med meg er å bygge stabilitet, trygghet og gode vaner. Jeg er lett typen som kan sveve bort eller kollapse, så det å ha et godt fundament er utrolig viktig.. og jeg har funnet meg en jobb som er halvveis det jeg liker å gjøre.

Helt frem til ett år siden var hele fokuset mitt orientert til mine hobbier(noe jeg sannsynligvis vil kunne leve av i fremtiden) og selvaktualisering. Etter å ha møtt en gjeng ekte menn fikk jeg en nokså ærlig feedback på meg selv som mann og innså at det å tjene penger og ha en jobb er/var det viktigste for meg.

Jeg er bikket 30, og aldri i livet mitt har jeg følt det slik - aldri hatt noe særlig stabilitet, inntekt eller trygghet. Nå er hele fokuset mitt der, og det føles veldig bra. Vasker huset. Fikser ting. Lager god mat. Jobber; tjener greit. Mediterer mindre. Leser mindre filosofi. Mindre psykologi. Mer nedpå jorda.

For meg er det en steg-for-steg prosess. Men jeg har også vært veldig heldig med å finne gode støttespillere som kan guide meg.