Dette høres ut som et utrolig klassisk eksempel på overgangsfasen fra ungdom til voksen. Veldig mange går gjennom akkurat dette, og derav ordtaket "finne seg selv", eller å finne sin egen plass i verden. Selvfølgelig vil hvert enkelt individ ha forskjellige forutsetninger, forskjellige situasjoner som må håndteres og sin egen baggasje. Likevel kan grunnprinsippene ofte sammenlignes, og kokes ned til omtrent samme eksistensielle spørsmål. Hvem er jeg? Hva er meningen med livet? Er jeg verdig andres kjærlighet? Kommer jeg noen gang til å møte et annet menneske som kan forstå meg, akseptere meg og elske meg uten forbehold?

Du er overhodet ikke alene. Du har mennesker som elsker deg, selv om de kanskje bare kjenner en eller to sider av deg. Betyr det at de ikke elsker deg? Det tror jeg ikke. Det betyr at de elsker den delen av deg du viser. Selv om det kanskje ikke er hele deg, elsker de deg fortsatt. Du kommer til å møte personer du kan åpne deg helt for, og du kommer til å møte personer som bare får oppleve små biter av hvem du egentlig er. Til syvende og sist er det opp til deg hvem du velger å dele hva med.

Jeg er ung selv, og er også i samme fase av livet hvor jeg prøver å finne ut hvem jeg har lyst til å være, og hvordan. Hver dag bringer meg nærmere et svar, men jeg tror ikke svaret er statisk. Det gjelder å akseptere hvem man er i dette øyeblikket, og innse at livet ikke alltid er lett. Alle har dager de ønsker å greve seg ned og forsvinne, og alle har dager de svever ut døren og det er jul, påske, bursdag og hannuka samtidig. Aksepter livets kjipe dager, og nyt livets glade dager. Ta dag for dag, steg for steg, og finn de menneskene som bringer det beste ut av deg, ta vare på dem, plei dem og gi av deg selv. Kutt ut eller kutt ned tiden du tilbringer sammen med folk som drar deg ned, og gir næring til de sidene av deg du ikke selv liker. Slik vil vekten etter hvert tippe en vei, og det er forhåpentligvis veien du skal gå.

Det ble mange tanker og meninger som var deilig og få ut.