Tusen takk til alle som kommer med bidrag og tips til hvordan jeg kan overkomme dette.
Når det kommer til det å kutte ut speil og selfiekamera osv, så er dette noe jeg absolutt har prøvd ved flere anledninger. Problemet er at selvfølelsen og bevissthet rundt eget utsende ikke forsvinner som en følge av dette, men heller blir forsterket fordi jeg blir enda mere usikker på hvordan jeg faktisk ser ut for andre. Jeg har dog aldri prøvd å være uten speil før jeg feks går ut av huset. Igjen, det største problemet er ikke all tida jeg bruker på å se på meg selv, men hvorfor jeg føler at jeg må gjøre dette. Nå er det selvfølgelig mulig at ved å redusere det, kan det være at jeg gradvis blir mindre bevisst på meg selv, og at det på den måten hjelper meg med å slutte å tenke så mye på hvordan jeg ser ut. I mitt hodet så skiller jeg ikke på hvordan jeg ser ut rett etter jeg har stått opp, eller om jeg skal delta på en festlighet der det er forventet at man er pyntet opp. Jeg vil se 100% perfekt ut uansett, og jeg tillater meg ikke å ha dårlige dager.
Det som er litt ironisk er at jeg ikke stoler på om jeg faktisk føler at jeg ser bra ut i et speil. Men hvis jeg ser rævva ut derimot er speilbildet 100% beskrivelse av virkeligheten. Av den grunn må jeg ta bilder av meg selv for å bekrefte eller avbekrefte om speilbildet faktisk stemmer.
Jeg tror faktisk alt dette stammer tilbake til skolebildet som ble tatt når jeg var 16år. Jeg hadde masse selvtilitt, jeg følte meg veldig kjekk. Også får jeg en skikkelig realitycheck der bildet som blir tatt krasjer med absolutt alle verdier jeg hadde om meg selv. Det er kanskje derfor jeg føler jeg alltid må bekrefte med et bilde for å validere utsendee.
Sitat av
monoid
Jeg lurer litt på om du er like opptatt av andre gutter og jenters utseende som ditt eget? De er nemlig ikke like opptatt av ditt, og det er greit å huske på.
Andre folk som ser og opplever oss ser ikke på oss som et fotografi - et fryst øyeblikk der vi enten ser bra eller dårlig ut. De ser et levende ansikt som kontinuerlig forandrer uttrykk gjennom mimikk, skiftende vinkler, lyssetting og f.eks. tale. De ser at du er deg, men de registrerer ikke det du ville oppfattet som en dårlig vinkel i et dårlig lys.
Anyway, jeg håper du kommer deg over dette tullet her. Jeg har også hatt komplekser i forbindelse med utseende, men etter jeg ble litt eldre og reflekterte litt dypere rundt hva jeg selv egentlig tenker om andre jeg møter, så innså jeg at jeg gir faen i de, og de i meg. Jeg er heldigvis bare enda en person på bussen, akkurat som alle de andre.
Jeg gir selvfølgelig faen i om feks en kompis ser litt dårligere ut enn vanlig, eller om Arne på bussen har velstelt hår eller ikke. Jeg er interessert i personen i seg selv, ikke dets utsendee. Men jeg er bekyrmet for at alle andre ikke ser det på samme måte, og heller velger å avgjøre verdien min basert på hvordan jeg ser ut.
Sist endret av comtruise; 21. august 2020 kl. 15:30.
Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.