Hvorfor er folk så opphengte i høyere utdanning for ministerposter? I noen sammenhenger er høyere utdannelse absolutt påkrevet. Vi foretrekker for eksempel at kirurger, ingeniører, jurister og kjemikere har en viss peiling på hva de driver med før vi lar dem operere hjernene våre, bygge oljeplattformer, representere oss i retten og denslags. Men som ministre? Meh. De skal ikke være eksperter, det har de staben til. Dersom du har brukt ti år av livet ditt på politikk kan du aldri ta igjen kompetansen til en som har brukt ti år på å studere fiskebestandene i Nord-Atlanteren - det sier seg selv. Så hvorfor prøve? Dersom faglig tyngde var det viktigste, og sjefen nødvendigvis ikke hadde brøkdelen av den samme kompetansen som de under seg, så ville jo arbeidsmiljøet blitt uutholdelig. Ministerne skal heldigvis ikke være departementets faglige alibi, de være et ansikt utad og sørge for at den partipolitiske ideologien de står for setter sitt preg på departementets beslutninger og virke. Stabens jobb er å gi politkerne den informasjonen de trenger for å fatte disse beslutningene, samt å hjelpe dem hvis det de bestemmer er helt usaklig. Det er neppe verdens enkleste jobb - for noen av partene - men det er nødvendig å ha det slik hvis man ønsker at valget skal ha en reell innflytelse på departementenes gjøren og laden. For all del - det er sikkert nyttig å være samfunnsøkonom hvis du er finansminister; da vil staben slippe å oversette alt for deg. Men som øverste beslutningstaker det kan være vel så relevant å ha vært ute i arbeidslivet og følt finanspolitikk på kroppen som ansatt i en liten bedrift i distriktene. Sandbergs manglende kunnskap om fiskeri er det minste problemet i denne saken.

Generelt er jeg imidlertid skeptisk til politikere som aldri har gjort noe annet - de som starta i ungdomspartiet og lærte å snakke Geelmyuden-Kiesesk før de ble myndige og som jobba seg oppover i partiet uten noengang å ha satt sin fot utenfor - det er et konsept jeg ikke liker, da de lett mangler den ydmykheten man får av å ha sittet på motsatt side av bordet. Men det blir en annen diskusjon.

Hva Per Sandberg angår, så er jeg blodig uenig i at han er 'dønn ærlig'. Tvert imot, jeg oppfatter ham som falskere enn puppene til Linni Meister. Ei heller er han underholdende - å le av ham ville i beste fall kunne betraktes som lytehumor, men det er ikke egentlig det som er problemet. Hans... idiotiske utspill er skremmende, splittende og tåpelige. Jeg finner dem ikke morsomme, fordi idioti og klovnestreker har sluttet å imponere meg. Før i tida synes jeg det var gøy med rabiate konspirasjonsteoretikere og religiøse fundamentalister og slikt, men det er mange år siden jeg har ledd rått av dårskap. Kanskje det bare betyr at jeg er gammel og kjip, jeg vet ikke. Men Per Sandberg er definitivt ikke min type humor.