Jeg har vært i din situasjon.

Har du noen som helst som du kjenner, som du kan spørre om å sove på sofaen til? Noen som helst å snakke med? Noen du har litt mer tillit til enn din mor? Det er viktig å snu seg til noen.

Du må se på dette som en ny start på livet, en positiv start. Du er den eneste som kan sørge for din suksess og hvis din mor trykker deg ned stadig, og ikke snakker med deg om hva DU kunne tenke deg å drive med, eller er positiv mot deg, så er det et riktig valg å dra hjemmefra. Absolutt riktig. Du fortjener ikke å bli behandla som dritt når du står ovenfor en overmakt som du gjør. Du som menneske er perfekt og ingen har rett til å si noe annet, ikke engang dine foreldre. Kanskje du ikke gjør det som er rett i -deres- øyne, men det må de bare leve med, for du har en rett til å leve ditt liv på dine premisser. Det kan du si til mora di før du drar. Så kan du si at du kommer tilbake når du er klar for det, uansett hvor lang tid det måtte ta.

Du skriver du har angst. Hva er du redd for? Hvorfor er du redd for det du er redd for? Hva kunne du gjort med det? Tror du du kunne taklet en monoton og enkel jobb som du fikk 120kr i timen for? For det finnes sånne muligheter der ute, som ikke krever all verden Og da er du i gang.

At du har 11000 er en bra ting. Du kan ordne deg en billig leilighet, du trenger ikke mye til å begynne med. Men prøv å tenk om det er noen du kan snu deg til først.

Alle har krav på sosialstønad i Norge. De 11000 er ikke så viktig akkurat nå, nå er det snakk om overlevelse.

Verden er full av muligheter, nå skal du ut og finne dem. Det er bra av deg å rekke ut.

Du tok steget og rakk ut her, jeg tror ikke du har så mye angst som du skriver. Det er bare noe du tror. Du rakk ut her, du kan rekke ut i samfunnet også. Det er folk som sliter mye mer enn det du gjør i samfunnet..... Du hadde tro nok på deg selv til å rekke ut her. Ikke alle tør det.