Her er mine erfaringer med benzodiazepiner:

- Min tante har tatt benzo så lenge jeg kan huske. Av hvilke årsaker hu fikk det skrevet ut vet jeg ikke. Tror det var vival hu startet med så gikk det over til sobril (eller omvendt)
Men terapi det ville hun ikke ha, noe jeg tror kunne ha vert ett stort hjelpetiltak for henne. leger generelt vet at faren for avhengighet er stor. Om du tror meg eller ei så må man over lengere tid øke dosene, toleransen øker inviduelt fra person til person. Legen starten en nedtrappings plan for min tante som ikke endte så bra siden hu ikke fulgte legenes råd. Etterhvert så begynte hun og kjøpe det illegalt, for det meste valium,vival, stesolid og rivotril.
Enda den dag i dag så påstår hu at henner ikke er avhengig. Hun er 43 men om du hadde møtt henne på gata ville du mest sannsynlig tro at hu var nærmere 60 år fysisk og 14 år i huet. Hu sliter alvorlig psykisk.

- Min fetter: altså min tantes sønn sliter veldig med barndommen, allerede som liten passet han på moren sin mens henne lå og sov i frykt for at hu skulle dø. Typene hennes var alt fra kjempe snille til psykopatiske. Fettern min ble ofte banket opp i en alder av bare 4 år av mange av hennes såkalte "kjærester". Vil ikke gå alt for mye i detaljer om det, men dette og mye mer har ødelagt han.
Da han endelig ble 18 år ble han fortalt av sin mor at hun ikke var sikker på at "faren" hans faktisk var den biologiske faren. Enda ett skudd i nakken.

Han begynte og bruke små doser med valium (illegalt) og følte da han ble mer "normal" slik di fleste tror.
Toleransen økte med tiden og alle pengene hans ble brukt opp på og holde godfølelsen igang. Han mistet jobben, hadde ikke lenger verken råd eller tilgang på valium noe som førte til at problemene han hadde tidligere ble betraktelig verre. Endte med at han ved flere anledninger forsøkte og ta selvmord og ble etterhvert innlagt.

Nå får han den behandlingen han trenger uten benzodiazepiner. Han går nå på anti depressive tabletter og til faste samtaler hos psykolog.
Er utrolig stolt av hva han har oppnåd! Han virker mye sunnere og livstilen hans har økt betraktelig

- Meg selv:

Jeg har også vert avhengig av benzo, rettere sagt xanor/xanax. Har opplevd en del vondt i mitt liv, som jeg selv ikke engang greier og prate med foreldrene mine om.
Gikk både til psykolog og psykisk helsetjeneste. Jeg som trolig også din kamerat gjør, unnlatte jeg og fortelle om mine psykiske problemer, som da ødelegger behandlingen. Hvorfor ikke bare ta noen piller så løser alt seg? Var tankene jeg hadde i mitt hode.
Dosene økte, bruk ble til misbruk men enda var jeg ikke "avhengig". Har selv forsøkt og tatt mitt eget liv, noe jeg syntes er trist og både fortelle dere og tenke tilbake på.
Jeg takker min mor og far for at dem ringte politiet såpass fort, det reddet trolig livet mitt.

Jeg fortsatte og bruke xanax etter dette, hadde alltid ett lite lager med titalls brett xanax og en del bein (xanor 2mg) . Dette måtte jeg ha så jeg alltid hadde noe tilgjengelig.

Min familie, vil si min mor og far og mine brødre tok meg med på en ukes ferie til syden. Der hadde jeg ikke tilgang på piller, men følte at det ikke kom til og bli ett problem. Var tross alt bare en uke, hva kunne gå galt?
Hadde det bra di første dagene, og alt var topp. Etter den tredje dagen begynte absinensene og komme. Startet med dårlig matlyst og kvalme, tok ikke lang tid før jeg fikk min første og trolig min sterkeste panikk angst. Utrolig vanskelig og beskrive den følelsen jeg hadde da.
Var såpass ille at jeg måtte bli nærmest bært inn til hotellrommet. Måtte være alene, tilogmed min egen familie hadde jeg panikk for. Blodtrykket mitt og pulsen økte, fikk ufattelig vonde kramper i bryst området, noe som økte angsten og uroen for at nå er det slutt, nå dør jeg.
Etterhvert begynte ting og roe seg, men ikke nok til at jeg turte og gå ut av rommet. Tankeskjøret var i høygir, alt det fæle jeg hadde opplevd kom tilbake, mye kraftigere en tidligere, selv små ubetydelige ting.

Sov lite den kvelden, men når jeg først sovna kom marerittene, som endte med at jeg våknet med kraftig hjertebank og indre uro.

Dagen etter følte jeg meg nogelunde fin, men langt ifra normal, men nok til at jeg kunne gå ut for en liten periode av gangen. Krampene kom oftest om morgenen og kvelden/natta, noe som ikke hjalp på angsten.

Med null matlyst ble jeg nærmeste tvingt til og spise, greide så vidt og holde en gaffel i hånda, skjelvingen i hendene mine og min dårlige matlyst gjorde det såpass vanskelig at jeg ikke kunne spise annet en litt pomfri, selv små biter var vanskelig for meg å få ned. Ville bare hjem! Hjem til min dyrebare "medisin" .

Ting roet seg ned di siste par dagene vi hadde igjen av ferien (heldigvis). Da jeg kom hjem proppa jeg i meg 10mg+ med xanax og noen øl, endelig tenkte jeg.

Ca 3 måneder etter ferien bestemte jeg meg og slutte, hadde ingen nedtrappings plan. Kutta helt ut, men tok xanax når ting var på sitt værste. De neste 6 månedene var de verste. Det var såpass ille at dette var noe jeg ikke hadde ønsket min verste fiende. Dagene gikk opp og ned eller jeg var bare careless i alt og alle. Pratet ikke med noen på hele denne perioden.
Depresjoner var blitt en del av mitt liv. Jeg begynte etterhvert sakte men sikkert og åpne meg mer for både psykologen og den psykiske helsetjenesten.

Sprekki flere ganger, men heldigvis ikke på samme måte som tidligere

Suget er der enda den dag i dag. Jeg spiser fortsatt xanax nå, men i mye mindre mengder og sjeldnere enn hva jeg gjorde tidligere. Tar det heller aldri om jeg er nedfor, det gjelder alt av rusmidler.

Håper kompisen din ikke ender opp slik som meg, tante og min fetter, følg råda du får i posten her, dem vet hva dem snakker om! Benzodiazepiner er ingen permanent løsning for hans problemer.

Ville helst ikke blande meg inn i tråden, men når du mener at kompisen din får det bedre av og gå på benzo så følte jeg for og fortelle om min lange og vonde fortid, noe som var veldig vanskelig for meg og skrive om. Forhåpentligvis vil dette skremme andre fra og gå den samme veien tok.