Det kan være tragikomisk når prinsippsettingen går andre veien. I min verste rockeperiode, på slutten av nittitallet, leide jeg og en kompis et hus som ganske fort ble fritidsklubben til alt fra helgerøykere til tunge blandingsmisbrukere i området.

På denne tiden hadde jeg tre bekjente som i fellesskap besluttet å slutte med hasj, for å kunne fortsette med benzodiazepiner (det var nemlig hasjen som ødela). Da dette hadde pågått en stund våknet jeg en formiddag på sofaen av at det sto en fyr og svaia i stua mi. "Hvor mange hyppere har du spist i dag da Fritjof?" spurte jeg, og fikk til svar at "nææh... Bare 20".

Noen uker senere begikk vedkommende og hans kompanjong innbrudd i huset mitt og stjal verdisaker for noen tusen. på vei fra tokt traff de på en venn av meg, og skrøt uhemmet av kuppet. I løpet av en uke ble begge tystet på. Første gang jeg møtte Fritjof tystet han uoppfordret på kameraten sin, som han altså utførte brekket sammen med, og faen om ikke kameraten tystet uoppfordret på Fritjof også ved første anledning.

Litt off-topic kanskje, men også et eksempel på hvordan feil prioritering på prinsippfronten kan få fatale følger.