Drøggs (og flere, etterhvert):

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg kuttet aldri ned på inntaket selv før jeg fikk en på trynet / merket slitasjen på kropp og sjel, noe som skjedde i tre varianter etter bruk av tre forskjellige substanser i løpet av en seksårsperiode. Jeg har alltid vært forskånet for kjemisk avhengighet fordi psyken har bukket under først.

Nå kunne jeg lett ha deisa utpå igjen hvis jeg hadde villet, jeg har opparbeidet psyke nok siden sist til å tåle en knekk til, men da er vil tilbake på topic. Nå vet jeg hva og hvor mye jeg tåler av det meste, og enda viktigere; hvor mye det koster. Bevæpnet med denne kunnskapen skal det godt gjøres å skeie ut igjen, selv om jeg en sjelden gang inntar sterkere substanser.

For ordens skyld har jeg også har roet meg ned betraktelig, og lever et forholdsvis streit liv som helgepappa med sjefsstilling. Utviklingen jeg beskrev tidligere flatet ut rundt tusenårsskiftet, og ting har dalt siden. Jeg er nok bortpå et par forskjellige substanser i løpet av et år, men holder meg i det store og hele til sigaretter (fordi jeg er avhengig), whisky (for opplevelsens skyld) og cannabis (for kosens skyld).

(De to siste kan godt byttes om som det passer)