Du har helt rett, i min ungdom var jeg langt fra prinsippfast, iallfall når det gjaldt rusbruk. Mens jeg så på det å ha visse prinsipper som et positivt karaktertrekk, var de jeg satte for meg selv lite gjennomtenkt, og ja, som du sier var jeg lettpåvirkelig og hadde lett for å forkaste tidligere helligholdte idéer for et godt ord. Det var jeg ikke alene om.

Men som nevnt gjaldt dette i hovedsak rusrelaterte holdninger (også musikk, jeg kan fint kjenne meg igjen i det du sier om musikalsk utvikling -- kanskje også disse "prinsippene" er så lettforkastelige fordi de stort sett er basert på synsing og gruppetilhørighet i ungdommen?); jeg har periodevis hengt med nazister uten å adoptere deres idéer eller forkaste mine egne, jeg har hengt med profesjonelle tyver uten å ta til tyveri, osv. Jeg hadde aldri problemer med å stå for egne meninger og holdninger, bortsett fra når det gjaldt droger. En forklaring kan være at mine holdninger ang. oppførsel og moral generelt har hatt et mye sterkere (og sannere) fundament enn de doprelaterte.

Når det er sagt har man jo lært. Som tidligere nevnt påberoper jeg meg ikke lenger å inneha prinsipper, men jeg har holdninger til det meste, og i motsetning til i ungdomstida er de nå hovedsakelig basert på fakta og refleksjon, og har således en viktigere og sterkere rolle i sinnslivet mitt.

Så det blir nok ikke noe heroinskudd på meg med det første, ei heller amfetamin. At jeg holder muligheten åpen for å en gang i fremtiden injisere et stoff, betyr ikke at jeg tenker at det helt sikkert vil skje. Jeg har store motforestillinger mot injisering, men kjenner meg selv såpass nå at jeg ikke bastant vil utelukke et slikt inntak en gang i fremtiden.

Og med den livserfaringen jeg innehar nå skal det også godt gjøres å se ned på rusbrukere som er mindre streite enn meg selv. Jeg kan henge med narkomane og forstå hva som gjorde dem slik, jeg kan empatisere og sympatisere. Men mens jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hatt muligheten til å sette et skudd de siste årene, har det aldri falt meg inn å gjøre det. I gamle dager, da holdningene var basert på myter og propaganda på den ene siden, og ufarliggjøring og gruppepress på den andre, hadde det nok skjedd før eller siden.

Men i dag, med holdninger basert på kunnskap, og med alle faste prinsipper overbord, er jeg godt rustet mot fristelser og plutselige innfall. Det var vel egentlig poenget mitt i utgangspunktet; hadde jeg (og andre) gått inn for å utdanne meg ordentlig før jeg formet holdninger, hadde jeg kanskje klart å styre unna noen av de verste blunderne jeg har gjort. En betinget negativ holdning mot et stoff står sterkere i lengden enn et bastant prinsipp formet på feil/svakt grunnlag.