Ut fra alt du skriver så er du fortvilt og deprimert, og det er depresjonen din som gjør at dette virker så håpløst. Har vært der sjæl, ble ufør for noen år siden og årene før og etter var jeg så langt nede fordi jeg var frustrert pga min økonomiske situasjon og framtid.

Jeg ville flytte til utlandet og kanskje i det minste få råd til å ha en hobby eller mulighet til å spare til en ferie osv. Mistet alt sosialt nettverk pga jeg er for syk til å vedlikeholde vennskap jeg også.

Jeg la om livet og økonomiske vaner, så at jeg plutselig hadde nok til å spare litt hver måned, og kom meg gradvis ut av depresjonen som bunnet i dårlig råd og at jeg ikke så noe som helst positivt for fremtiden ved å ha så dårlig råd..

Jeg bor i storby på minsteufør og har mye høyere boutgifter enn deg, men nå klarer jeg meg ganske bra i forhold til før. Jeg har fortsatt ikke råd til å melde meg på interessante workshops , reiser eller den type ting, men nok til å kjøpe meg noen klær i ny og ne og spise ute et par ganger i mnd (typ burger med kompis til 200 kr, ikke biffrestaurant) og samtidig greier å spare 500-1000 på sparekonto.

Det er ikke mye når man hører at andre sitter igjen med 12.000 etter faste utgifter og man selv sitter igjen med et par tusen, men de par tusen jeg hadde til mat og andre ting før er nå ca 5500 , akuratt på det som nav kaller fattigdomsgrensa. Allikevel , for første gang på 9 år siden jeg blei sjuk og kom på nav føler jeg meg ikke fattig. Bare på å handle smart, etter handleliste en gang i uka og ikke gjøre spontankjøp som snus, brus, øretelefoner, pizza osv , og på å gå etter billigste merke (first price på alt, brukte litt tid på å bli kjent med alle prisene og plasseringene i butikken min og ikke bare velge ut merker jeg kjente til fra før, f eks bytte fra prior og idun til first price) så bruker jeg flere tusen mindre i mnd på mat nå enn før.

Har kutta ut å gå på nattklubber/bar og kutta ut alt av rusmidler og der sparer jeg også mange tusen i mnd. (Gikk i minus hver mnd og fikk stor gjeld pga dette).
Men ja én tur på puben ødelegger økonomien for hele mnd og potensielt mnd etter, men jeg har gått lei av å måtte spise tørt brød til alle måltider i to uker bare pga fylla, så hvis jeg drikker nå er det hjemme med billigste ølen og ikke no ut.

Skjønner godt hvor ffrustrasjonen og håpløsheten din kommer fra, men du må bare forsone deg med at nei ny bil får du aldri råd til, eget hus får du aldri råd til, og du kan ikke dra på ferie hvert år, men det er ikke dét som gir livet verdi heller. Som syk og svært begrensa er det vanskelig å fylle livet med noe verdifullt men lær deg å sette pris på de små tinga. Var det tilbud på kjøtt så du kunne unne deg god middag flere ganger den uka? Supert så deilig. Fikk du en dag du var i form til å gå en tur i skogen eller til byen å sitte på en benk å lese blad og se på omverdenen, flott, nyt det! Orker du å følge et treningsprogram på youtube en dag vær glad for at du gjorde noe gratis og givende, pass en hund, mal en hylle du har hjemme, prøv å fyll verdi i det du klarer sånn at du blir mer tilfreds med hverdagen din så du kommer deg ut av depresjonen som gjør at alt føles så umulig og håpløst og fortapt ut nå.

Jeg er sikker på du vil spare mye på å endre dine økonomiske vaner, fins masse tips på å leve billig både på google, forumer og en gruppe på facebook som heter leve godt og billig

Så får du bostøtte.

Føler du allikevel at du trenger mer penger så bør du tenke på å flytte billigere. Om du ikke har sosialt nettverk eller familie rundt deg så gjør det jo ingenting å bo uti gokk, faktisk får mange mer inspirasjon av det for i en by tenker man alt koster penger mens på bygda kan det være like fint å ta en fisketur, plukke noen kvister og trestubber i skauen å skjære ut å lage f eks pynt eller skåler eller skojern av det for eksempel. Søk litt på DIY hobbies for men. Mye som går an som tidsfordriv.