Sitat av
Rottegift
Det å trippe i naturen med god setting er, at best, en romantisering etter min mening og et desperat forsøk på å være kirkegutt og holy moly. Naturtripper er kanskje de beste trippene man kan ha, men det å snevre ned opplevelsesspekteret sitt såpass vil redusere mengden lærdom man tar med seg fra psykedelika. Det samme mener jeg gjelder å lage en så optimal setting at man ikke kan få dårlige vibber. For å si det på en måte som høres litt simpel ut; Jeg svelger bare unna og åpner meg for opplevelsen og godtar det jeg får servert... Så spiser jeg middagen og blir mett, så venter jeg til jeg blir sulten igjen, også er det på'n igjen... (men det kan nevnes at spiser jeg sopp så rydder jeg alltid kåken først, osv osv, jeg har mine ritualer...)
Må glise i skjegget av denne innstillingen - og det er sagtens ikke rart at du får deg en på trynet en gang i blant. Men så sier du at du ikke har noe mot det selv heller, og at dette uvørne forholdet til psykedelika er ditt "spor". Fett nok. Selv om denne form for uvøren psykedelika eksperimentering er noe jeg aldri ville ha anbefalt.
Det virker på meg som om psykedlika i din verden har meget mye med hva slags ytre utfordringer du møter når du er på tur. Slik jeg forstår deg virker det som at du synes å sette seg selv i utfordrende situasjoner med dårlige vibber e.l. er hva du drar "lærdom av". Litt som "the acid test" på 60 tallet.
En tripp i naturen er "et desperat forsøk på å være kirkegutt og holy moly". Skjønner ikke helt hva du mener med dette. Men jeg tolker deg dithen at å trippe i en rolig setting som f.eks naturen er noe som du mener reduserer lærdom man kan trekke fra psykedelika.
Her virker du å utelukke at psykedelikas potensiale først og fremst er en indre greie. Om man er veldig "utover-rettet" på psykedelika så mener jeg det er minimalt man får ut av det. Det er dem som f.eks tar psykedelika og utelukkende konsentrerer seg om hva som er utenfor en selv, ser på film eller vaser rundt i byen etc. kan sikkert være gøy - men potensiale for indre vekst er etter min mening minimal.
Indre vekst kommer ved å vende seg innover. Det være om man sitter med bind for øynene i et stille rom eller om man er i naturen - det har igrunnen ikke så mye å si. Men om man skal vende seg innover så er det essensiellt med en setting som ikke er forstyrrende. Det blir litt som meditasjon. Skal man meditere, og få noe ut av det - så krever det lite forstyrrende og støttende omgivelser. Et møte med en selv trenger slettes ikke å være fri fra utfordringer. Snarere tvert imot.
Jeg skal ikke utelukke at din tilsynelatende "gi faen" holdning til set og setting kan ha gitt deg visse lærdommer.
Men at å vende seg innover på en sted med lite forstyrrende elementer er så begredelig kjedelig og uten at det evner for lærdom og innsikt sier jeg meg sterkt uenig i.
I fare for å bli misforstått føler jeg for å legge til at "heltemot" er en egenskap en psykonaut bør ha. Å "ta det som måtte komme" er selvsagt også av det gode. Å ikke være redd for badtripps kan være positivt i den forstand at det minsker sannysnligheten for "total freak out" om ting skulle skli helt ut.
Det jeg stiller meg skeptisk til er forestillinger som at utfordringene må komme fra noe utenfor deg selv - eller at f.eks utfordringen er å takle noe overveldende i en i utganspunktet skjør tilstand der man ikke er sterk nok, balansert nok til å kunne takle det.
Kjør på med en McKenna dosering av Sopp, eller 600 mcg syre i et mørkt rom. Jeg lover deg at opplevelsen vil være utfordrende og lærerik nok. - Det trengs "heltemot" for å kunne åpne seg for en slik opplevelse.. Og om man vil ungå å slite med skjør psyke og havne på viddene - trengs også optimalt set og setting.