[CENTER]"The obstacle is the path"[/CENTER]

Bodyloaden jeg følte var sterkere enn jeg noen sinne har opplevd. Jeg svettet fra hodet, nakken, overkroppen, til og med fotene. Jeg kunne rett og slett føle svetten rant ut av meg. Musikken var veldig intens for øyeblikket. Jeg prøvde og komme tilbake til den forrige tilstanden jeg var i, ved og fokusere på CEV. Det var veldig mørkt under øyenlokkene mine nå. Ikke bare svart, men ett dypere, mer intenst mørke. Det var som og stå i en stor, åpen hall, som var helt i mørke. Det føltes ut som om det svarte rommet, under øyenlokkene mine, var så ufattelig stort og mørkt. Jeg følte ekko av tomrom. Jeg hadde en følelse av hvor kroppen min var plassert, men jeg ble dratt langt vekk. Lengre inn i det dype mørke rommet av ingenting.

Jeg fikk plutselig en del tanker rundt dumme ting og dårlige avgjørelser jeg har gjort tidligere i livet mitt. Mennesker som står meg nært som jeg har såret og skuffet med min egen egoisme og idioti. Tanker om min familie spinnet rundt i hodet mitt som en tornado. Jeg følte meg veldig dårlig. Ikke fysisk dårlig, men en sterkt ubehagelig tilstand. Visuelle effekter oppsto igjen, som dystre og mørke. Svirrende fluer i full panikk. Insekter med ekle ben, som krøp stresset rundt. Visjonene var nå fargeløse, men i forskjellige svarte og gråe toner.

Jeg hørte en viskende stemme, som var rettet mot meg. "Kom til meg. Jeg skal vise deg. Kom mot meg. Følg meg. Kom, hit, kom hit! Jeg skal vise deg! Kom, kom kom kom...", sa stemmen som ble svakere og svakere. Det var soppen som pratet til meg, tenkte jeg. Jeg dro lengre inn i det bekkmørke rommet, uten noen tanker om hvorfor, eller hva som ville skje. Jeg bare visste at dette måtte jeg gjøre. Jeg stoler på hvor soppen fører meg, og hva psykedelika gir meg av opplevelser er alltid for mitt egent beste, uansett om det er motgang eller ren ekstase.

Det tomme universet jeg opplevde, og oppholdte meg i, begynte plutselig og spinne rundt og rundt og rundt. Jeg ble dratt igjennom universet med en helt utrolig fart. Jeg gikk igjennom følelser som var harde og takle. Det føltes ut som uvante føleser, som jeg ikke har mestret. Noen ganger stanset alt opp, for og så skyte meg fram i full fart igjen. Det var som om alt stoppet, for og begynne på nytt igjen. Jeg ble sendt igjennom en rekke av disse fryktfylle, ubehagelige og uvante følelsene som jeg følte jeg ikke hadde mestret. Se for deg en oppskåret rullekake, og hver av stykkene var en slik følelse. Jeg ble sendt igjennom rullekaka. Når jeg ble sendt forbi en følelse kom det en ny. Jeg fikk ikke tid til og kjenne på følelsen, for og så akseptere den, bli i ett med følelsen, for og så mestre den. Alt gikk i en loop, en rask loop. Tiden gikk fort, så stoppet opp, så sakte, fort, sakte, fort fort. Jeg gikk igjen og igjen igjennom denne rullekaken med følelser, men med enkelte pauser når tiden stoppet helt opp. Når tiden gikk sakte ble jeg sittende i samme følelse i lengre tid enn når tiden gikk fort. Når tiden stoppet fikk jeg enkelte ganger tanker om at jeg vil ut. Men da fikk jeg en sterk tanke om at jeg måtte bli. Jeg måtte holde ut. Jeg måtte mestre dette. Da jeg fikk disse korte pausene hvor tanker slapp til, var det eneste som gikk gjennom hodet mitt: "Hold ut, hold ut!".

Disse følelsene ble jeg mer og mer kjent med, og til slutt var det enkelte kakestykker i den rullekaka jeg fikk gå igjennom med og føle meg fri, fullstendig, komplett, behagelig og avslappet. Så gikk det tilbake til neste følelse. Slik foregikk det helt til alle disse følelsene var mestret. For meg føltes det hele ut som en evighet. Langt lengre enn mitt liv. Tall, dager, måneder eller år kan ikke beskrive den oppfatningen jeg hadde av tiden jeg var der inne. Det var en vanvittig intens og skremmende opplevelse.

[CENTER]Gjenfødelse - "evolving the stream of consciousness"[/CENTER]

Jeg så ett pulserende, glødende lys, som utvidet seg og ble større og større. Til slutt eksisterte universet bare av lys, ett sterkt glødende lys av kjærlighet. Ett kort øyeblikk dukket det opp spørsmål som: "Er jeg dø nå?". Jeg kjente da en rushende følelse av energi igjennom kroppen min. Plutselig var jeg tilbake i kroppen min, og åpnet øynene med en gang. Jeg så huset vi satt i, og mine venner. Jeg følte meg som født på ny. Jeg var renset og utrolig glad for og være tilbake. Jeg var takknemlig for livet mitt, men jeg følte en lengsel etter og møte min familie. Jeg ville ordne opp med min familie. Det var noe jeg forsto jeg måtte gjøre. Det var viktig for både meg, og dem, for og komme videre.

Shpongle var ferdig for en god stund siden så jeg satte på albumet Drums of the Shaman (2002) av James Asher. Det er ett helt rått album, av blandete instrumenter og rytmer fra gamle kulturer og urfolk fra India, Indianer-Amerika, Afrika. Instrumenter som didgeridoo, fløyter, trommer og chanting blir mixet sammen til en vidunderlig mix av hellig, naturlig, meditativ transe musikk (uten at det er buddhistisk tempelmusikk, men litt mer heavy og rytmisk). Google albumet, og si gjerne din mening om hva du synes om det (etter du har hørt hele med ett åpent sinn).
Prøvesmak: Første låt i albumet.

Tiden av trippen etter det føltes ikke så intens og ukontrollerbar psykedelisk som før. Hadde lite visuelle effekter, ingen bodyload, kontrollerbare tanker, og ett klart sinn. Alt hadde bare ett vakkert psykedelisk skinn over seg, og jeg var i en opplyst, nyfødt tilstand av klarhet og forståelse. Jeg hadde en forståelse for alt som ble sagt, og det føltes ut som om jeg visste reaksjonen på alt som ble gjort og sagt. Det var slik at hvis jeg stilte spørsmål eller sa noe, så visste jeg alltid hva svaret ble, eller hvordan de ville tolke det, eller hvilken vei samtalen ville ta. Jeg hadde en følelse av forståelse, før og under hendelsen skjedde. Jeg visste hvordan reaksjonene ville være på ting som skjedde, hvordan sangene ble hørt, eller hva som ble sagt. Det var ikke slik at jeg satt og tenkte på hva som ville skje 2 min fram i tid, fordi jeg tenkte på den måten. Det jeg sa, ble sagt på impuls. Alt fungerer som ping (utløsende faktor) - pong (reaksjon) - ping - pong. Sender man en ping, får man ett pong. Når jeg sendte ping, hadde jeg forståelse for ponget, som var fram i tid. Mens den utløsende faktoren ble sendt ut (musikk, situasjon, spørsmål, generelt ting ellers som ble sagt), og i mellomtiden før det hadde nådd reaksjonen, visste jeg alt om hvordan reaksjonen var, hvordan vei det snudde seg, hvordan følelser som ble utløst etc. Det var en helt crazy opplevelse, men så vanskelig og forklare. Ping & pong, ping & pong, cause & effect, ping & pong.

C røkte noen bøttetrekk hasj under denne siste biten av trippen, og spydde deretter konstant. Brekkninger og spying over bøtta. Han var urolig og rastløs, hadde rare forvirrende spørsmål, og opplevde en forvrengt uvirkelig virkelighet. Den tiden sa jeg ikke så mye, men satt i mediterende stilling selv og observerte. Jeg spurte han ett øyeblikk om det gikk bra, og tilba meg og hente vann, pledd, tømme bøtta. Han sa nei, reagerte på en rar måte, ble mer stresset, og det virker som om han angret over hva han sa. Jeg sa ett par setninger i blant av impuls, som gjerne kanskje kan virke som "kloke visdomsord". Han sa det ble trykt inn i hodet hans at han så på seg selv som underlegen, og meg som "den store, kloke" i akkurat det øyeblikket. Han følte seg også dårlig pga han ikke ville ta imot min hjelp, og han følte det selv som frekt. Personlig tror jeg ikke det handlet om tilbudet om vann, pledd eller tømme bøtta, men heller en refleksjon fra tidligere situasjoner, hvordan vi har vært mot hverandre, og at jeg, med hva jeg har gjort og sagt, alltid har gjort ting med den beste intensjon mot han (kan ikke gå for dypt inn på det). Jeg følte under mitt møte med LSD at vi hadde en knute imellom oss i vårt venneforhold, noe jeg selv ordnet opp med meg selv da. Han følte fred fra meg, men kaos fra seg. Han gikk fram og tilbake på gulvet og var meget stresset. Jeg gikk bort til han og ga han en klem, og sa: "Det vil gå over kompis! Du er min venn! Jeg vet hva du tenker mot, det går bra! Slapp av!"

[CENTER]Slutt[/CENTER]

Som dere kanskje har lagt merke til er jeg ikke flink og skrive korte rapporter! Jeg vil nå skrive litt om hvordan disse psykedeliske opplevelsene har endret, og påvirket, meg som menneske i ettertid av disse trippene.

Jeg har fått dypere forståelse for mennesket. Mennesket generelt har en tendens til og underbevisst gjøre automatiske avgjørelser som er rettet mot og oppnå neste følelse, neste gjøremål. Hver gang situasjonen byr seg for mental stillhet, uten noen fysiske gjøremål, har jeg lagt merket til at mange (inkludert meg) ikke takler dette så bra og begynner så og tenke mye. Det er mange som ikke har kontroll over sinnet sitt, så det dukker da opp uønskede tanker om fortid, eller framtid, som har en tendens til og utløse uønskede følelser. Det er også mange som tenker mye mot "hvordan oppfatter folk meg nå?" i en sosial situasjon f.eks. "Det er bra og si. Det er ikke bra og si. Sånn skal det gjøres" er vanlige tanker, som kontrollerer en person. Veldig mange er usikker på seg selv, men skjuler dette (også for seg selv) med og alltid holde seg opptatt med og konstant gjøre ting for og holde tankene unna, ikke stoppe opp for og analysere tankene (og sine egne reaksjoner) for og deretter prøve og løse opp roten til problemet. Flykte fra frykten...underbevisst...

Mine reiser har gjort at jeg har fått møtt mine frykter og deretter jobbet med disse. Jeg har også opplevd noen syke opplevelser igjennom meditasjon. Disse tingene har gitt meg større indre ro, og jeg praktiserer meditasjon på en mye mer stabil og bedre måte nå.

Ettersom jeg har lagt av meg mange av mine "beskyttelseslag" (som jeg kaller det), klarer jeg og observere en situasjon på en annen måte enn før. Med beskyttelseslag mener jeg alle de underbevisste tingene vi alltid holder oss opptatt med som jaget etter neste følelse, neste gjøremål, unødvendig kaotisk tenking, automatiske reaksjoner etc. Ettersom jeg har gjort dette klarer jeg nå mye lettere og observere ubevisste tankemønster, automatiske reaksjoner og vaner som oppstår av situasjoner. Når jeg observerer slike ting hos meg selv er det som en alarm går av i hodet mitt, og jeg blir automatisk bevisst på det. Jeg observerer også mye slike ting hos mennesker rundt meg, egentlig uten at de ser det selv. I starten var jeg veldig rask med og påpeke disse tingene hos andre, med beste intensjon slik at de kan forbedre og hjelpe seg selv, men jeg forstår nå at det er ikke rette måte og gjøre det på. Det vil som oftest nesten alltid utløse en automatisk forsvarsposisjon, og bli mottatt som kritikk. Det er bedre og finne én feil (unødvendig vane, reaksjon, tanker) hos seg selv, enn og påpeke 1000 feil hos andre. Man kan ikke tvinge en virkelighets maske over hodet på noen som lever under en illusjon.

Typiske mentale tanker/reaksjoner og søk jeg ser går igjen og igjen er: "Hat, misunnelse, status, materialisme, korte gleder, grupperinger, klassifiseringer, dominans."

For og oppnå lykke må man ikke flykte fra frykten, men ei heller søke/lengte etter gleden. Nøkkelen er og gi slipp. Gi slipp og opplev deg selv fullstendig/fullkommen/uavhengig. Jeg liker og se på det som om du selv er en lysende ball. Hos mange er denne lysende ballen fylt med sorte hull. Disse sorte hullene prøver mennesket og dekke med og oppsøke en konstant jag etter neste følelse, så neste følelse, så neste følelse. Eller materialistiske ting som skal dekke for de sorte hullene. Den lysende ballen står for lykke, glede og kjærlighet, mens de sorte hullene er problemene, plagene og det negative. Vi prøver og dekke over problemene, plagene og det negative med og alltid tro vi vet hva som trengs for og fylle over de sorte hullene. Enten det er en følelse, en ting eller ett gjøremål. Men det er slik at man føler lykke når man oppnår det man jaget etter, siden man gir slipp da. Men så kommer det ett nytt sort hull, som trenger en neste ting og dekkes med. Ved og slutte og søke, eller flykte, er den eneste måten og gjøre deg til en lysende ball, uten noen sorte hull. Gi slipp....mentalt...

Jo flere sorte hull, jo mer kaotisk og ustabilt blir sinnet. Deretter også flere beskyttelseslag rundt seg selv. Disse beskyttelseslagene gjør at man ikke ser seg selv, eller naturen rundt seg, slik det er.

Enda en vanlig mental anstrengelse vi gjør er og sette merkelapper på alt. "Slik er du, slik er jeg, slik er naturen, slik er treet, slik opplevde jeg den plassen sist, de er sånn og de er sånn.". Gi slipp med og forklare for seg selv hvordan ting er, fordi man trenger jo ikke forklaringer og merkelapper på noe som man vil oppleve vakrere uten merkelapp. Med disse merkelappene følger også klassifiseringer og grupperinger. Det er den evige, unødvendige, mentale anstrengelse. Jeg klarer nå og oppleve ting, se ting, oppleve situasjoner og mennesker med ett helt åpent sinn. Oppleve alt med en naked perception.

Jeg klarer også nå og ikke la meg påvirke av ting som blir gjort, ting som blir sagt, omstendigheter og situasjoner. Det er veldig vanlig at mennesket reagerer så kraftig på ting og tang, og alltid skal mentalt henge seg opp i ting. Mentalt innblande seg selv, i det andre sier, kanskje til og med uten nødvendigvis si det eller fysisk gi intrykk for det. Jeg kan nå, på en måte, føle tankene til andre, andres reaksjoner, og føle positive eller negative bølger i lufta. Det jeg regner som negativt (uønsket) blir som oftest ikke regnet som negativt fra andres perspektiv da. Derfor bruker jeg ikke og si så mye nå lengre, men heller gjøre situasjonen best mulig, og kanskje guide eller hinte litt underbevisst for og få andre til og selv bli oppmerksom.

Jeg har fått en større interesse og forståelse for opphavet til religion, for metaforer og likhetstrekk i religioner. Hva dette guddommelige er. Østlig psykologi og filosofi. Sjamanisme og ikke minst buddhistiske lærdommer.

Jeg har en varende indre ro nå, og sinnstilstanden min er veldig stabil og faller ikke ned, opp, bort, fram, som en kaotisk sprettball.