Mye bra input her! Ser det er litt forskjellige meninger og oppfatninger rundt dette, men som sagt er det veldig vanskelig i ettertid å ta opplevelsen med seg og ivertfall beskrives. Det finnes ikke ord for det, bokstavelig talt.

Har også opplevd egodød på DMT og psilocibyn, men aldri oppnådd det så enkelt som på LSD. DMT har en tendens til å tukle med hukommelsen uansett hvor høy dose og tilstand. Den mest behagelige metoden imo, er store doser psilocibyn kombinert med meditasjon.

For en sart sjel skjønner jeg at denne opplevelsen kan sette dype spor (noe som er hele poenget), men at det har en negativ effekt i ettertid, klarer jeg ikke helt å forstå. Der og da, som nevnt, kan armageddon følelsen være overveldende, men kjenner man seg selv klarer man å takle det meste.

I min siste opplevelse, så jeg livet mitt passere i revy, rett før egoets død tredde inn. Dette var et veldig fredfullt, aksepterende og evigvarende øyeblikk, der minner som var "glemt" dukket opp igjen. Nå har jeg ikke opplevd å fysisk død, men har mine mistanker om at likhetene er store.

Jeg er aldri klar over tilstanden mens det skjer, men det betyr ikke at jeg ikke "føler" (med mangel på beskrivende ord). Det at man blir i ett med universet høres veldig hippie klisje ut, men best beskrivende.

Det å huske noe fra egodød sier seg selv umulig, siden alt som definerer meg som meg er borte, b.l.a. hukommelsen, men jeg sitter igjen med masse følelser. Og ut ifra disse følelsene har jeg lært å forme et bilde av opplevelsen . Som sagt, veldig vanskelig å forklare med ord.

Dette er min terapi!