Tja, føler det er på tide å skrive litt om hvordan jeg har det igjen. Tenkte å bruke denne tråden litt som en journal/dagbok, hvor jeg oppdaterer ting og tang som vil være kjekt å kunne vise en eventuell behandler når jeg tørr å ta steget og å skrive ned litt om min hverdag, tanker rundt det og meg selv. Freak er liksom et sted jeg ikke er så redd for å legge ut om ting, og jeg blir stort sett møtt med kun positive innslag

Mistet for kort tid siden tilgang til alt jeg eier og har utenom bilen. Tingene mine er i "limbo", jeg vet ikke om jeg får de tilbake eller om alt er ødelagt. Det er kun tiden jeg kan ta til hjelp, det er ganske slitsom og unner ingen samme opplevelse. Har ikke hatt innbo forsikring heller, leksa er lært og jeg skal se om jeg får skaffet meg det når jeg flytter inn i ny leilighet. Det er merkelig hvor knytta man blir til materielle ting, savner å kunne slå meg ned foran pc'n og spille litt eller se på noe. Det føles litt ut som å få et slag i magen.

Overaskende nok har jeg taklet det ganske mye bedre enn jeg har sett for meg hittil, jeg har ikke prøvd å gjemme unna følelsene mine eller ta på meg en "maske" som jeg pleier, ihvertfall ikke bevisst. Jeg sliter fortsatt ganske hardt med mine ting, men føler jeg er på vei oppover. Klarer å gå på butikken uten å måtte forberede meg i flere timer før jeg setter meg i bilen selv om angsten kommer krypende, men å prate med fremmede utenom "Hei", "unnskyld" og "jeg skal ha x snus/x røyk" er noe jeg må øve meg mer på.

En ting jeg har lagt merke til er at det er mye enklere å takle situasjoner mens jeg har en god venn med meg, eller hjelpe de med ting som jeg vanligvis sliter nok med at jeg bevisst unngår det. Mistenker at det er et behov for meg å vise omsorg til andre?
Klarer ikke å sette en nål på det enda. Hodet mitt er et jævla rot, og å sortere gjennom ting tar lang tid.

Har blitt tilbudt å prøve meg ut i en bedrift men jeg er usikker på om jeg takler det eller ikke, å måtte ha ansvar over ting stresser meg ut som faen. takler ikke stress i det hele tatt, det bygger seg opp og jeg får det ikke ut. Jeg klarer ikke å identifisere noen tegn på når jeg har "fått nok" og må ta en pause. Det ender da opp med at jeg får en større psykisk knekk, da snakker jeg helt ned i kjelleren. Da tar det flere måneder før jeg blir mer "normal" igjen, jeg blir en "hermit" og tørr ikke gå ut med søpla engang. Det blir en selvmatende spiral som tar meg ned i så mørke daler at det blir skummelt bare å tenke på det. som oftest varer disse periodene i minst 3 måneder, den lengste var på over 1 år. Glemmer å spise og generelt ta vare på meg selv, og det blir jo en faktor som gir denne spiralen mer næring.

Har ikke søkt noe profesjonell hjelp enda, men tenker stadig mer positivt om det. Jeg har ikke fått så mye ut av det tidligere.
Når jeg sitter foran noen så skrur hjernen seg helt av på en måte, det blir til at jeg besvarer spørsmål for det meste. Klarer ikke å dra fram ting sånn som når jeg sitter bak et alias på nett. Jeg burde nok prøve å ta steget snart, jeg ble nok litt traumatisert av hendelsen som nevnt tidligere i innlegget. Jeg har hatt mye mareritt og angst rundt å sove generelt før dette, og det har blitt litt verre på den fronten, men merker jeg blir litt bedre over tid så det er ikke noe jeg bekymrer meg for sånn egentlig.

2020 var ordentlig bæsj, 2021 har vært virkelig bæsj hittil men jeg er stort sett relativt stabil og generelt på et høyere plan enn jeg var siden sist jeg skrev, og føler meg positiv til at ting skal bli bedre utover året. Føler meg så jævla teit når jeg sitter å skriver og føler jeg bare klager, andre har/har hatt det verre enn meg og jeg bor i et av verdens beste land. Det er en tankegang jeg prøver å få ett mer sunt forhold til, jeg merker faktisk hvor mye bedre jeg blir på å dele ting irl av å få ting ut her. Er litt merkelig egentlig, da behandling hos profesjonelle ikke har vært noen suksess hittil, som tidligere nevnt.