Setter pris på alle tilbakemeldinger.

På en måte føler jeg at jeg blir dårlig behandlet.. men på en annen måte så tenker jeg at jeg behandler han jo også ganske dårlig nå. Jeg lager aldri mat til han, jeg ruser meg noe han virkelig hater. Jeg kan også bli veldig fort sint, men det er jo fordi jeg er så lei av å ha det sånn..

Problemet er det at hvis jeg prøver å prate med han om dette synes han enten at jeg ødelegger stemningen og heller burde bruke tiden på å gjøre/ snakke om noe hyggelig. Eller så mener han at det er plagsomt at jeg prater om det. Og mesteparten av gangene så svarer han meg ikke. Han holder bare helt kjeft, og jeg kan spørre om hvorfor ting er «sånn og sånn» og om vi la. Jobbe for å få det bedre… men han sitter bare å stirrer ut i luften. Jeg har prøvd flere ganger og si at vi kanskje burde prøve æ være litt fra hverandre/ han kunne flyttet i en annen leilighet for en kort periode for å se om vi klarer å finne tilbake til romansen, men da også blir han sur eller gidder ikke å svare.

Så uansett vet jeg ikke hvordan jeg skal få det til, fordi hvis jeg prøver å få til en endring ved å prate sammen så er det umulig og hvis jeg prøver å få han med på ideen om å ta en pause så går ikke det heller.
Jeg har mange ganger lurt på om han kanskje egentlig er fornøye selv med hvordan bi har det, men da kan han si at han heller ikke synes vi har det noe bra. Men han vil jo ikke jobbe for å få det bedre????

Skjønner meg virkelig ikke på han… virker som om han heller vil vi skal være sammen, også fortsette å gå rundt og krangle og klage på hverandre som vi alltid gjør. Jeg blir så forvirra, mildt sagt!
Og det med sexen gjør meg enda mer forvirra, jeg trodde menn ville ha en jente som var glad i sex… men han er jo totalt fraværende

Og hadde jeg hatt noen ordentlige venniner så hadde jeg kanskje klart å være mer bestemt på å ta en pause eller bare gå… men siden jeg har vært i to lange og problematiske forhold så har jeg ingen nære venner… så hvis jeg skulle slått opp så blir jet basically helt alene og jeg har alltid vært livredd for å være alene. Det går bare ikke.
Jeg har heller ikke fast jobb for øyeblikket heller. Og summen av ingen venner, ikke fast jobb, rusproblematikk, ikke utdannelse og lappen.. så begynner livet å virke svært håpløst og kjipt. Jeg er så redd for fremtiden, jeg vil jo bare ha det bra her i livet.
Og skulle gå gjennom et brudd og i tillegg være helt alene virker umulig for meg��