Rusmiddel(til en hvis grad)
Jeg vil bare påpeke at dette er første gang jeg poster på forumet, og jeg forstod ikke helt selv hvilket tema dette er, så jeg lar noen andre bestemme om det blir eller om det blir slettet. Uansett er dette noe jeg ser på som viktig, og jeg håper for gudsskyld at jeg kan få noen hjelpende råd. Jeg drar på mine sisste år slik jeg holder på, og jeg tar i mot et hvert råd, som er verdt og prøve. Og jeg kan heller ikke understreke nok hvor lite jeg ønsker å høre om hvor dum, patetisk, falsk, blablalbla jeg er.. Jeg har hørt det før, så vær så snill til dere som prater shit; drit i det her a, det er faktisk med og gjør hele situasjonen verre, tro det eller ei. Jeg kopierer og limer det jeg har postet en annen plass også:

Hei. Jeg er en gutt på 17 år fra Rogaland. Jeg har siden barndommen hatt et rusproblem, jeg startet i 6 klasse med snusing, 8 klasse med alkohol, og 9 klasse med narkotiske stoffer. Blandt disse narkotiske stoffene er ecstacy(veldig hyppig), hasj og cannabis(VELDIG hyppig), speed, kryssere(rivotril), amfetamin, har hatt små perioder med syre stoffer også som LSD, men i veldig små perioder. Veldig mye av dette har ført til diverse bivirkninger sosialt, psykisk og fysisk. Sosialt sett har jeg veldig få venner. Jeg har blitt utrolig sjenert, og tror kanskje jeg lider av sosial angst. Psykisk sliter jeg veldig masse med deperesjoner. Jeg har store problemer med å være alene i et rom. Jeg har prøvd og slutte, og jeg klarte det veldig fint en periode. Jeg fikk meg en kjæreste som ikke helt var for narkotiske stoffer, og for å gjøre henne glad så kuttet jeg ut alt. Dette forholdet varte i 8 måneder. Da det var slutt visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre, alt virket så tomt, og det var så mange tanker i hodet mitt. Til slutt måtte jeg oppsøke gamle trakter, og nå; VIPS, er jeg tilbake på kjøret. Jeg ruser meg hver dag, fordi jeg klarer ikke tanken på å sitte hjemme å tenke på hva x´en min gjør sammen med hennes nye type. For uansett om jeg er edru, kommer de samme bildene tilbake i hodet mitt, og det gjør meg bokstaveligtalt gal. Jeg blir helt varm i kroppen av sinne, jeg begynner til tider og gråte. Det skal også nevnes at jeg har en bakgrunn med å være suicidal, grunnet noe annet tidligere, men det har også kommet tilbake. Jeg tenker utrolig ofte på selvmord, tanken slår meg oftere enn jeg er komfortabel med. Jeg vet selv jeg ikke tørr og gjøre det, men det er bare det faktum at jeg ikke helt vet hva jeg personlig vil. Mange av mine få venner har sagt: "se på deg selv, Sindre, hvor vil du være om 10 år?". Da tenker jeg meg grundig om hver gang, men jeg klarer ikke å se noen ting. Alt jeg ser er svart. Jeg føler jeg ikke har noen fremtid, i det hele. Jeg går på skole, men jeg gjør det bare fordi jeg vet jeg må hvis jeg skal ha sjans på noe her i livet. Men for å komme til poenget da: jeg er en 17åring, blir 18 om en måned. Jeg har ingen kontroll på livet mitt, jeg har vært i kontakt med barnevernet flere ganger, jeg har blitt flyttet på, men det er aldri noe som fungerer. Jeg har gått til psykiater, men det føler jeg i meg selv at gjør det stikk motsatte av å hjelpe meg. Jeg er kjent av politiet, men har aldri blitt direkte tatt med noe, og heller ikke blitt tatt rusa. Men det jeg lurer på er: hva skal jeg gjøre? jeg har gjort utrolig mye for å prøve å komme ut av miljøet, finne meg nye venner, og prøve og stabilisere livet mitt, men uansett hvilken vei jeg tar, ender jeg opp i samme hus. Jeg har ingen foreldre å snakke med, familieforholdet er kaputt, og der er det ingen håp. Jeg har ingen jeg kan virkelig fortelle alt dette, i frykt for hva som kan spre seg, og hvordan det kommer til å påvirke livet mitt. Jeg har hengt opp et bilde i stua mi hvor det står "Det er alltid lys, i enden av tunellen". Akuratt det bildet, er det eneste som gjør at jeg ennå har håp oppe, ennå klarer meg gjennom en tung hverdag.

Ta eksempel i dette:
Innledning:
Ingen vet at du holder på med sterke narkotiske stoffer, kun dine nærmeste venner, som verken aksepterer det eller gjør det med deg, men du har bare en venn. Du kommer på skolen en dag, og vennen din ikke er der, og med din sosiale angst kjenner du at det er en veldig tung dag på skolen. Du går alene gjennom gangene, du ser de vakre personene på skolen ser deg, med de overser deg totalt, og vil ikke engang ha noe med deg å gjøre. Du krymper, du føler deg mindre verdt, du føler deg stygg, uakseptert, ekkel. Du føler til og med at du ikke burde høre til. Men du går til timen din. Alle plasser er fulle, utenom en plass ved siden av den vakreste jenta som er i klassen din. Du spør ynkelig om å få sette deg ned. Hun snøfter tydelig, og liker ikke situasjonen, men hun sier ja. Du er nervøs, og klarer ikke helt og vende deg til situasjonen, fordi du legger merke til initiativet hun tar til og komme så langt vekk fra deg som mulig. Hun drar stolen lenger inn til veggen, flytter bøkene sine lenger bort fra deg på pulten, og prøver å komme så langt vekk fra deg som overhodet mulig. Mange rare tanker går gjennom hodet ditt, og du vet ikke helt hvordan du skal reagere. Så da gjør du som den ynklingen du er, å ikke si et ord, og heller ikke gi henne et blikk. Timen er ferdig, og du skal hjem. Gjennom hele timen satt du å tenkte på hvilket stoff som kunne redde dagen din, som kunne få deg til å glemme alle de forferdelige følelsene du fikk på skolen.

Hoved:
Da du kommer hjem, tar du først og finner frem en ecstacy tabelett, så tar du frem hasjen og ruller deg en joint. Etter dette tar du og finner fram en linje LSD. Alt dette ville du tatt, bare fordi du vil ikke huske noe av dagen din, du vil glemme følelsene dine, og glemme alt om omverdenen. Det du vet, men ikke bryr deg om lenger, er at du dreper deg selv fra innsiden, sakte men sikkert.

Avslutning:
Du har stappet i deg alle stoffene, du setter deg i stolen, dette er jo bare en vanlig dag. Du vet ikke hva du vil gjøre, du har ikke matlyst, du tror kanskje du utvikler anorexia, siden du spiser 2 måltid daglig, og det er i stadig nedoverkurve. Men du ender opp med å sette deg ned i stolen i stua, helt alene, ingen og snakke med. Du skruer på TV´en, men pågrunn av alle stoffene du har tatt, er så du ute og kjører at du ikke klarer og forstå hva du holder på med. Du "sovner". Det du ikke vet er at kroppen din fikk en reaksjon på denne sammensetningen av stoffer, som gjorde deg eksplosiv. Du hadde ruinert stua di, og ødelagt mange av dine egne eiendeler, og du våkner opp, midt på natta under en knukken sofa og en øks i hånda. Du forstår ingenting, og får plutselig panikk. Du husker ingenting. Du vet det var deg selv som gjorde det, for med dine erfaringer vet du hva som kan skje. Dette var ikke første, og helt sikkert ikke sisste gangen.

Så igjen: Jeg har ingen personer jeg stoler såpass på, at jeg kan fortelle dem ALT dette. Jeg vil bare ha råd, så mange råd som er overhodet mulig for å komme seg videre. Og det eneste jeg trenger er kjærlighet, jeg vet hvor mye det klarte å forandre meg før, men jeg er alt for sjenert til å i det hele si hei til en jente nå, alle mine sosiale egenskaper har forduftet. Vet ikke om dere kommer til å svare på denne møkka, men jeg håper at jeg får et svar.

Forresten bør jeg kanskje nevne at gjennom barndommen min, gikk jeg gjennom veldig mye mobbing fordi jeg var annerledes. Jeg er litt kortvokst(1.66, og veldig tynn (45kg). Jeg ble adoptert fra Colombia, og har derfor et veldig annerledes utseende en det andre har. Og i barnehagen er ikke det det man eg mest tilfreds av(og skille seg ut fra alle andre.). Dette fortsatte jo bare, og dette er igrunnen mye av starten på alt, dette var det som fikk meg til å komme inn i miljøet der andre som meg fantes, folk som søkte fred fra alt, og var villige til å begynne med rusing i ung alder for å komme seg bort fra smertene.