Er vel fullstendig irrelevant hva en kvinne mener om saken om man har Andrew Tate som idolet sitt.

Depresjon er i aller høyeste grad ekte og svært mange mennesker lider under depresjon. Det er ikke slik at depresjon oppstår som følge av en "kjip livssituasjon", men den kjipe livssituasjonen oppstår gjerne som følge av depresjonen, som kan utløses av en rekke faktorer. Mobbing, omsorgssvikt, manglende selvtillit, tap av nære relasjoner, gjentatte svik, konstant motgang, utbrenthet osv. Listen er lang. Depresjon er ikke en følelse ene og alene slik som sinne, tristhet, redsel, glede og skyld, men omfatter flere vonde følelser som vedvarer over lang tid. Hos noen er apati veldig sentralt, man føler seg tom, ingen drivkraft, ingen svingninger i stemningsleiet, kun tomhet og total mørke. Ingen og ingenting betyr noe. Andre føler det sterkt og kjenner på følelsen av tristhet og sorg over lang tid. Felles for de fleste er null håp for fremtiden, manglende tro på seg selv - noe som kan føre til at man blir passiv og har vansker med å hjelpe seg selv. Det er en grunn til at deprimerte mennesker ofte ikke er flinke på egenomsorg. De sliter med å ta vare på seg selv, ofte som følge av et anstrengt forhold til seg selv. Ingen viser omsorg for noen de hater.

Det jeg syns er problematisk med en slik påstand er at det undergraver andre menneskers reelle problemer. Når en så kjent person går ut og sier at depresjon ikke er ekte, kan det påvirke andre til å trekke seg tilbake og ikke søke hjelp. Depresjon er vanskelig å komme seg utav alene, man trenger gjerne drahjelp, en gulrot, noen som styrer deg inn på riktig spor. Man vandrer jo rundt i mørket helt alene, å se lyset er dermed vanskelig. Følelsene overstyrer fornuften. Om man blir møtt med "skjerp deg, det går over, vær sterk så forsvinner det" (eller hva nå enn man som trangsynt sier til noen som er deprimert), vil det gjøre at personen fortsetter å stenge følelsene og tankene inne. Og det er ikke ukjent at dette kan ta liv. For de aller fleste kan det hjelpe å snakke høyt om vanskene sine, få bekreftelse og anerkjennelse, støttende råd og omtanke, en følelse av å bli sett og hørt. Men, depresjon er ganske jævlig, for de gode følelsene forsvinner raskt, og plutselig er de glemt.

Ja visst, skal man bekjempe (eller lære seg å leve med) depresjon, så må man gjøre en iherdig jobb. Det er mye som kan gjøres, det finnes mange behandlingstilbud, og der er måter man kan tenke på og ting man kan gjøre som kan lette symptomene og gjøre hverdagen bedre. Noen kommer seg ut av depresjonen, andre forblir i den livet ut, men lærer seg å mestre hverdagen likevel.

Depresjon besudler tankemønsteret og lager stygge sår i sjela. Deprimerte mennesker ønsker ikke å være deprimerte, og de fleste prøver så godt de kan å komme seg ut av det. Det å bli passiv og tiltaksløs, ha vansker med å gjennomføre det som er bra for en, er en del av det å være deprimert. Man blir selvdestruktiv og mistroisk. Alt er jo tross alt poengløst, livet gir ikke mening, andre mennesker bryr seg ikke, så hva faen er vitsen? At man blir liggende i senga store deler av døgnet, ikke gidder å pusse tennene, ikke orker å dusje, ikke tør å møte mennesker.... Det er ikke rart. Og man vil iallfall ikke gjøre det om man får beskjed om at ens situasjon bare er "kjip".

Psykiske lidelser som tar liv, og ødelegger liv, bør alltid tas på alvor. Heldigvis finner det ikke psykologer, psykiatere eller leger som har denne holdningen, men det er ikke alltid at folk som sliter henvender seg rett til helsevesenet. Noen ganger betror de seg til en venn eller noen de stoler på. Og da ville det jammen vært kjipt om de lente seg på Andrew Tate eller han geniet ovenfor her som mener at depresjon ikke er ekte. Så ja, et slikt utsagn er pisspreik i mine ører.