Hei, jeg setter veldig pris på omtanken. Men jeg har vært mye i kontakt med helseprofesjonelle i forskjellige distrikter, både på poliklinikk, døgnbehandling og akutt psykiatrisk innleggelse. Jeg vil si jeg er intelligent og klar i hodet sånn sett men mørkets dype er ekstremt for tiden. Jeg har fått diagnosene mine, men de mener behandling er ikke aktuelt. Når jeg har sagt at jeg er nødt til å ha noe angstdempende så begynte det med Truxal men det gjorde lite og bivirkningene var ubehagelige og så har jeg lest at langvarig bruk av antipsykotika kan være svært skadelig.

Jeg har blitt fortalt flere ganger av helseprofesjonelle at mine diagnoser er svært vanskelige å behandle og at jeg trenger sosial trening. Derfor skal jeg til en rusbehandlings institusjon en gang til (var på en utredningspost tidligere) der det er gruppeterapi - min største frykt. Men jeg har ihvertfall sagt til behandleren min at jeg kommer til å medisinere på diazepam med de rutinene jeg har skrevet i første tråd, og hun vil ikke legge en kommentar men det er tydelig at hun ikke er imot det.

Jeg gikk til psykolog da jeg var liten men etter to visitter så sa jeg at jeg ikke ville mer og det var OK for vergen min. Det skulle det ikke vært. Så prøvde jeg å ta livet mitt når jeg var 14 og det var nesten vellykket. Etter det gikk jeg i terapi frem til jeg var 18, så kunne ikke ABUP lenger behandle meg og det var den eneste personen jeg stolte på. Så har tiden passert og tilstanden min blitt verre. Mer i form av at jeg begynner å bli svært sliten, kynisk og rett og slett ond til tider. Jeg mister troen på godheten i verden. Men det er egentlig utover temaet. Jeg setter veldig pris på at du er med på å snakke med meg om vanskene mine, men de er veldig ekstreme og jeg føler meg svak av å skulle snakke om det for å være ærlig.

Jeg har aldri trodd på noen quick fix, men etter mange år med utredninger, behandling og lignende så har meg og diverse behandlere blitt enige om at det ligger for det meste opp til meg for det er visst lite helsesystemet kan gjøre. Jeg har prøvd å utfordre meg sterkt på den sosiale angsten med å eksponere meg daglig i ubehagelige situasjoner, tillatt angsten min å vises og at jeg rykker i ansiktet når jeg smiler. Det har ikke fungert. Når jeg går på diazepam (og det virker) så klarer jeg faktisk å smile uten å skjelve i ansiktet. Jeg vil virkelig leve et liv uten angst, men med den sterke angsten jeg har så er det utrolig vanskelig. Så jeg har nødt til å få en medisin som fungerer. Jeg har foreldre som tok livet sitt og det å gjøre det selv er ikke så fjernt da og jeg føler jeg er så utrolig nærme denne gangen.

Utrolig nok føler jeg Freak.no er bedre på å vinkle en situasjon enn det helseprofesjonelle er nettopp på grunn av at dere sitter med mye av samme erfaring og noen har funnet veien ut av det. Jeg setter pris på alle råd, men mest av alt hvordan jeg kan løse det her med medisinering, for helsesystemet gir meg ingen hjelp der så lenge det går på benzo, de vil heller ikke gi meg antidepressiva.