Hei! Kjedelig situasjon du er i, unner ingen en personlighetsforstyrrelse som tærer på. Godt du er bevisst ved hva du har, sånn at du kan fortsette å jobbe med problemet. Det er nok den eneste måten å leve med det på, leve med det. Ei venninne av meg som ble utredet som bipolar 2 slutta tvert på medisinene, og fokuserte heller på å omfavne opp og nedturene sine (hun skriver blant annet dagbok hver dag). Hun sier det slik at hun kan være glad i lange strekninger, men så kommer det kjipe (det som går opp må komme ned). Det som var viktig for henne da var å gå inn i seg selv for å "meditere" på problemet, selv om problemet som oftest ikke eksisterer, da man bare er deprimert. Hun er dermed veldig bevisst på at hun er åpen med de rundt seg, både om sinnstilstanden og sykdommen, slik at hun kan få forståelse når hun ikke vil snakke med noen og egentlig bare ligge nede.

Å medisinere seg selv er mange av oss på bruket kjent med, undertegnede også. Hemmeligheten er jo at det fungerer for noen, men for andre så fungerer det dårlig. Jeg er også av den oppfatningen av at hvis du er redd for psykoser og slikt, samt at du er litt forstyrra fra før, burde du ikke ha daglig inntak av noen som helst rusmidler, spesielt ikke cannabis. Men jeg er ikke deg, og du vet selv hva du burde og ikke burde med kroppen din innerst inne. Å røyke cannabis blir jo bare en annen versjon av medisinene dine, selv om den ikke flater ut humøret ditt på samme måten. Eventuelt kan du bruke cannabis i disse månedene du har det værst, hvis du føler det hjelper deg å være et fullkomment menneske, og holde deg unna i de resterende gode månedene. Eneste problemet med dette er jo at stoffet er ulovlig, du vet aldri hvordan strain du får, hvis du ikke har de rette kontaktene.

Vet ikke om noe av dette egentlig hjelper, men tenkte å slenge inn min erfaring med dette! Det ordner seg for oss alle!