Da var dommen klar. Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse med tilhørende ambivalent engstelig tilknytningsproblematikk og bipolar type 2.

Jeg har vel visst dette lenge og har jobbet aktivt og hardt for å hjernevaske bort de fucka reaksjonsmønstrene. Det blir bedre for hvert år, men det siste året har skutt i været ettersom jeg begynte å røyke hasj noen kvelder i måneden. Jeg har erfaring med ulike antidepresiva men alle gjør meg lik-flat, trasig og stusselig. Jeg vil leve, ikke bare eksistere.

Hasjen funker, og har funket i et år. Nå som diagnosene er satt i en alder av 25 bekymrer jeg meg selvsagt for om det er lurt å fortsette til tross for at jeg ikke har gått på noen smeller. Jeg trenger vel egentlig bare noen råd til å fortsette med selvmedisinering på sunnest mulig måte. Jeg har klart meg uten medisiner og gått den harde veien av frykt for å ha diagnoser i papirene mine og fremstå som avhengig av medisinering for å funke.

Jeg er redd for psykoser og det som verre er. Jeg er fulltidsstudent og ansatt deltid i bedrift så jeg har ikke råd til å feile her. Da mister jeg alt. Brukte 4 år på å fullføre vgs, og 3 år på å ta lappen, så dette har kostet tid og krefter.

Orker ingen skjennepreken. Jeg har fått tilbud om lamictal, men er skeptisk. Psykologen støtter null medisinering like mye som full, alt ettersom hva jeg vil, men hun mener at det strengt talt kanskje ikke er nødvendig. Det er vinteren og depresjonen som kommer da som kan være fallgruven min.

Jeg funker i 9 av 12 måneder. November er verst.

Hilsen ambivalent frøken.