Livet etter å ha blitt truffet av lyn føles som et helvete, alt er snudd på hodet. Jeg overlevde, men hjernen føles som eggerøre. Jeg tenker ofte at det hadde vært bedre å dø, for hvem ønsker å leve et helt liv i smerter?
Jeg har innsett av livet handler om smerte, det er hvor flinke vi er til å leve med den som definerer oss som personer. Noen har så mye smerte at livet blir en lang prøvelse, men hvem gir vel opp? Vi har en mulighet, men jeg tror ikke døden er endelig. Alt gjentar seg, også livet. Døden tror jeg er som et langt vakuum, heldigvis uten smerte selv om det kan oppleves smertefullt å vente en evighet til man starter på nytt.